Født sånn eller blitt sånn?

Å være entusiastisk er ikke en ungdomsgreie. Det er heller ikke en greie for spesielle kirker eller kulturer. Å være entusiastisk er en Jesusgreie!

Etter at jeg hadde talt om Guds kjærlighet på et ungdomsmøte på Jæren kom det en gutt bort til meg og spurte hvorfor i all verden jeg var så entusiastisk. Han kalte meg naiv og prøvde å overbevise de andre ungdommene om ikke å bli lurt av min ­lidenskapelige personlighet, og at Gud slettes ikke elsker alle mennesker.

Mye kan sies om ungdomsmøter på Jæren, men akkurat denne hendelsen sparket i gang noen viktige refleksjoner hos meg. For jeg har hørt det før, nemlig, gjerne vinklet som et kompliment: «Det er flott at du er så levende og entusiastisk, men jeg er ikke sånn som deg» eller «det er godt at noen av oss er så lidenskapelige som du, men jeg har ikke fått den gaven».

Jeg smiler og bukker, men samtidig gjør sjelen noen krampaktige byks. Ikke fordi jeg mener alle skal gjøgle seg til på en scene, men fordi det antyder at det bare er noen av oss som skal leve et liv hvor det som skjer på innsiden faktisk påvirker hvordan livet ser ut på utsiden.

Når det å snakke om Gud på en engasjerende måte blir redusert til et menneskets medfødte evne til å være entusiastisk, er det ganske mange som ikke kan være med og dele evangeliet.

Kan det hende at lidenskap ikke er et uttrykk for en naiv personlighet men heller en berørt karakter? (Spørsmålet er retorisk, og svaret er ja).

Men jeg er introvert, sier du. Det er jeg også, svarer jeg da. Å være introvert sier bare noe om hvordan man lader, ikke hvordan man kjører.

Vi har vel alle irritert oss over overengasjerte «superkristne» som danser hemningsløst og klapper på feil takt i lovsangen? (Om du ikke vet hva jeg snakker om så er du sannsynligvis en av dem!) Men mer enn én gang at jeg har måttet arrestere min irritasjon når jeg har innsett at klappetakten egentlig henger sammen med en ny hjerterytme. Mennesker som har fått erfare Guds lidenskapelige kjærlighet har som regel en like lidenskapelig respons.

I Lukas 7 kan vi lese om en kulturelt uren, utstøtt kvinne som bryter både samfunnsnormer og fysiske barrierer for å gi sin tilbedelse til Jesus. Hun sløser ut en årslønn verdt av olje over Jesu føtter og ut på gulvet til en respektert, jødisk leder. Hun gråter og bruker håret for å tørke salve og tårer om hverandre.

Hennes tilbedelse er mildt sagt mer forstyrrende enn mennesker som ikke klarer å klappe i takt, og vi kan bare forestille oss forskrekkelsen til fariseeren Simon som nå har begynt å betvile Jesu identitet som profet. Jesus svarer ham ydmykende:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Lukas 7:44-47 (N11BM)

Jesus forsvarer både salve, tårer og hår og løfter opp kvinnens entusiasme som et eksempel på hvordan et berørt liv ser ut på utsiden. Kvinnen hadde skjønt hvem Jesus var! Hun hadde opplevd Jesus i sitt liv og responderer med å gi ham det mest dyrebare hun eier på den mest hengivne måten hun klarer.

Å være entusiastisk er ikke en ungdomsgreie. Det er heller ikke en greie for spesielle kirker eller kulturer. Å være entusiastisk er en Jesusgreie!

Intro- eller ekstrovert, gammel eller ung, pinsevenn eller ei - kanskje trenger du igjen å eksponeres for Jesu lidenskapelige kjærlighet og la han få skape i deg en lidenskapelig karakter?