Avkristningen - tanker ved et årsskifte

Avkristningen har sin pris. En ting er at evangeliets forkynnelse langt på vei har forstummet. Mennesket ser ikke sin synd og forstår ikke hva de skal frelses fra. En annen ting er at samfunnet bygger på verdier som ikke er bærekraftige. Vi har hogd oss ut sprukne brønner.

Langsomt, men sikkert er vi her i Norge blitt et avkristnet folkeferd. Dette har skjedd over mange tiår – skritt for skritt. I disse dager har vi nådd et nytt bunnivå.

Et enstemmig bispemøte har invitert det kommende kirkemøte til at vedta det som Guds ord uttrykkelig forbyr. Kirken ikke bare ignorerer Guds ord – det har den gjort lenge – men det nye er at den nå vil tale direkte mot Guds ord. Skjer det, har kirken profilert seg som antikrist.

Stort bedre står det ikke til i Misjons-Norge. Her fjernes kors og Jesusbilder til fordel for en slant penger. Hadde dette fått gå upåaktet hen, hadde nok flere enn det ene misjonsselskapet hengt seg på. Mammon synes å ha sterkere tiltrekningskraft enn korset – også blant misjonsvenner.

Felles for både kirke og misjon er at kjærligheten til Guds ord er blitt borte. Store deler av kristenfolket har tilpasset seg et samfunn som bygger på helt andre verdier enn kristendommen. Noen gjør dette med beklagelse, andre uten å tenke over det. Parolen er at vi må tilpasse oss den tid vi lever i. Men den tid vi lever i aksepterer ikke lenger kristne verdier.

Vi kan spørre oss selv: når begynte dette? Går det an å finne et startpunkt for den elendighet vi i dag er vitne til?

Når var det vi som folk og kristenfolk begynte å skyve Bibelen fra oss?

1. Da jeg begynte å arbeide med denne problematikken, tok jeg utgangspunkt i tiden etter Andre verdenskrig. Det er som bekjent 70 år siden. Da var det ikke vanskelig å se at kristendommen var på tilbaketog. Tre avgjørende begivenheter i de første etterkrigsårene vitner om det.

Den første var statens overtakelse av Oslo lærerskole i 1946. Den var eid og drevet av Indremisjonen og avgjørende for lærerutdanningen i Norge. Når den ble tatt fra Indremisjonen, var en bauta i norsk kristenliv borte. Talsmenn for Arbeiderpartiet la ikke skjul på sin uvilje mot «pietistisk» kristendom og den innflytelse kristentroen øvde i norsk samfunnsliv. Når det nye Norge skulle bygges, måtte slike verdier ryddes til side. Kristendom og sosialisme var uforenelige størrelser.

Kristenfolket ytet ingen alvorlig motstand. Overtakelsen utløste ingen folkereisning. Kristenfolket lot seg overkjøre. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kristenfolket var gått inn i en «åndelig dvaletilstand». Den manglende kampvilje skulle vise seg å bli et dårlig o´men for det som skulle komme.

I 1953 brøt den såkalte helvetesdebatten ut. Ole Hallesby hadde i en radioandakt talt åpenlyst om frelse og fortapelse og at de som ikke trodde kom til å havne i helvete. Tanken om at det skulle eksistere et helvete, vakte et svare rabalder. Biskop Schjelderup mente at slikt var uforenelig med kjærlighetens religion.

Schjelderup fikk stor tilslutning i det norske folk. Bispekollegiet som opprinnelig stod på Hallesbys side, måtte gjøre tilbaketog. I 1957 ga de Schjelderup sin fulle støtte. Med det var fortapelsen og helvete ute av forkynnelsen. Fra samme øyeblikk ble det høyst uklart hva vi egentlig skulle frelses fra.

I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det var likestillingstanken som gjorde seg gjeldende. Seks år tidligere, i 1955, hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet.

Men i årene som fulgte skiftet det samme fakultet oppfatning. Forbudet mot kvinnelige prester måtte sees i lys av datidens samfunnsforhold, het det. Det var ikke noe som vår tid kunne være bundet av.

Det katastrofale ved denne tankegang er at om kvinnelige prester er å forstå som tidsbestemt, så kunne en rekke andre forhold i Bibelen også være det. Med det var Skriftens autoritet uthulet. Kirken kunne ikke lenger si «det står skrevet», for ingen visste lenger med sikkerhet hvordan det var å forstå det som stod skrevet.

Ser vi disse tre sakene under ett, kan vi slå fast at kristenfolket meget tidlig ga opp å kjempe for sin tro – Oslo lærerskole. For det annet overlot den til folkemeningen å bestemme hva kirken skulle lære og mene – helvetesdebatten. For den tredje overgav den sverdet: «Så sier Herren» til statsmakten – kvinnelige prester.

Med dette hadde kirken plassert seg selv på en rutsjebane som ingen ende ville ta. Kristenfolket på sin side hadde byttet bort troen mot fred, fordragelighet og velstand. Det som har skjedd senere, er bare en konsekvens av det som skjedde i disse årene.

2. Avkristningen begynte selvsagt ikke med etterkrigstiden. Talende i så måte er den takkegudstjeneste som ble holdt etter krigens slutt. I kollektbønnen het det: «Vi bekjenner at vi for våre synders skyld har fortjent at du har lagt din veldige hånd på oss, og vi ber deg at din tukt ikke må ha vært forgjeves…» Krigen ble oppfattet som en Guds straff for folkets synder. Altså må vi som et minimum trekke trådene tilbake til mellomkrigstiden.

Ole Hallesby pekte på den likegyldighet og hårdhet som rådde i det norske folk, og mente at krigen ikke hadde ført med seg den tukt som var nødvendig for å skape syndserkjennelse og omvendelse.

Også Egil Aarvik som kjente bedehusmiljøet godt, pekte på den likegyldighet som rådde blant folk på 30-tallet. Han snakket åpenlyst om den avkristningen som var i ferd med å skje. Og grunnen sa han, var at folk ikke lenger holdt kristendommen for å være en realitet.

Men det går an å trekke trådene enda lengre tilbake. Dagens tidligere sjefredaktør Odd Sverre Hove skrev i en leder i 2009 at det er vanlig å datere starten på avkristningen av Norge til 1880-årene. Han peker blant annet på kulturliberalismens gjennombrudd i norsk åndsliv. Og vi kan vel føye til – liberalteologiens gjennombrudd.

Den som trekker trådene lengst tilbake er Øivind Andersen. Han er opptatt av de store linjene når det gjelder Guds styre i historien. Hva gjelder det protestantiske Europa, daterer han det begynnende frafall til 1850-tallet. Han skriver at sekulariseringen har ført med seg «Guds rettferdige dom i de kriger vi har hatt i det 20. århundre». («Troslære» s.130) Frafall og dom. Vi skal også merke oss denne sammenhengen.

Vel, uansett begynnelse kan vi slå fast at kristne aldri har vært velkommen i denne verden. Var dere av verden, da ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Så i og for seg spiller det liten rolle når det begynte. Men vi må konstatere at det som skjer i dag, egentlig har skjedd for lenge siden. Vi sliter ikke bare med våre egne, men også med våre fedres synder.

3. Avkristningen har sin pris. En ting er at evangeliets forkynnelse langt på vei har forstummet. Mennesket ser ikke sin synd og forstår ikke hva de skal frelses fra. En annen ting er at samfunnet bygger på verdier som ikke er bærekraftige. Vi har hogd oss ut sprukne brønner.

Men det verste gjenstår. Det folk som vender Herren ryggen, kommer automatisk under hans dom. Dette vitner både Det gamle og Nye testamentet klart om. Klarest seg vi dette i Det gamle testamentet. Tar vi for eksempel for Jeremias, finner vi i nesten hvert eneste kapittel en formaning til omvendelse og et budskap om Guds dom hvis så ikke skjer. Men jødene vendte ikke om. De ga tvert om uttrykk for at de ville leve som de gjorde.

Vi må ikke ta feil. Jødenes historie er et bilde på vår egen historie. Heller ikke vi ønsker å vende om. Gud er kjærlighet, men hans nåde kan ikke nå oss så lenge vi forkaster hans ord.