Israel og norske menigheter

Personlig er det for meg en bønn om at kirkens relasjon til jødene endres i våre dager.

Israel er det navnet som er nevnt flest ganger i Bibelen (etter Gud og Herren ca 2500 ganger), Bibelen har åpenbart mye å si på dette «området». Blant kristne finner man et vidt spekter av meninger og oppfatninger, fra erstatningsteologi som kun anerkjenner en historisk rolle for det jødiske folk til mennesker som tror at Israels moderne gjenopprettelse er oppfyllelse av Bibelske profetier.

Vi er inne i et paradigmeskifte når det gjelder kirkens forståelse og syn på det jødiske folk. Historisk hører dette aspektet til det mørkeste kapittel i vår kirkehistorie. Alle kirkefedrene var preget av forakt og fiendskap mot jødene.

St. Athanasius av Alexandria (år 296–373 e.Kr.) Geistlig og helgen, biskop og en av de store bibellærere. Han var med å formulere dogmene fra kirkemøtet i Nikea i år 325. Han lærte at «jøder er verre enn demoner» og at det er «tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen».

St. Johannes Krysostomos (år 347–407 e.Kr.) Den store lærer og patriark av Konstantinopel, underviste sine etterfølgere at:

«Synagogen er ikke bare et utuktens hus og et teater, men også en røverhule og et ly for ville dyr – riktignok finnes ingen avguder der, men desto mer hygger demonene seg. Det er et samlingssted for kristusmordere, for dem som forfølger korset. – Hvis noen kaller den et horehus, lastens hule, djevelens asyl, Satans borg, sjelens forderv, all ulykkes gapende avgrunn eller hva som helst, så sier han mindre enn den har fortjent.»

St. Jerome (år 347–420 e.Kr.) Regnes som opphavsmann blant annet til «Vulgata», bibeloversettelsen fra hebraisk og gresk til latinsk. Han identifiserte jøder med Judas Iskariot, og skrev at de var umoralske pengeforvaltere. Han skal også ha kalt dem: «tobente neslespisende esler» og «dyr slaktet for Helvete».

Reformasjonen på Luthers tid brakte ingen reformasjon i kirkens syn på jødene.

Martin Luther (1483–1546) «Hva skal vi kristne gjøre med denne fordømte avviste rase av jøder? Først bør deres synagoger bli satt i brann, og det som ikke brenner opp, bør dekkes eller bli spredt over med jord, slik at ingen noensinne kan være i stand til å se noe slagg eller stein av det. Og dette bør gjøres til ære for Gud og kristendommen». «Dernest bør deres hjem også bli brutt ned og ødelagt.»

Dette er vår felles historie som menigheter og kirker, lite kan vi gjøre med den. Vår samtid og fremtid derimot kan vi virkelig gjøre noe med. Spørsmålet er derfor hvordan forholder vi oss i dag som menigheter og lokale forsamlinger til dette folket og hva Bibelen sier om dem?

Støtten til Israel har et sterkt grasrotengasjement i Norge. Når det kommer til den enkelte menighets engasjement er det svært sprikende. I en del menigheter er det nesten berøringsangst for temaet, mens man i andre menigheter har et tydelig engasjement.

Dette koker til syvende og sist ned til hvordan de lokale lederne tilnærmer seg dette budskapet. Vi må erkjenne at forståelse og innsikt mange ganger kommer til kort. Troen kommer jo av forkynnelsen, og dersom det ikke forkynnes så uteblir også troen og forståelsen.

Vi risikerer i dag at det er en hel generasjon av kirkegjengere og menighetsaktive fra rundt 50 år og nedover som ikke hører undervisning om Israel og det jødiske folk i sine forsamlinger. Det hadde vært ok dersom dette bare var et politisk eller sosiologisk spørsmål, men det er det ikke. Bibelen har overveldende mye å si oss om denne nasjonen.

Det er ikke Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem eller andre organisasjoner sitt ansvar for å sørge for at våre ungdommer og unge voksne får del i en bibelsk forståelse i dette spørsmålet. Nei, det ansvaret tilhører lokale og nasjonale menighetsledere.

Jeg oppfordrer til nærmere studie av Paulus brev til menigheten i Rom kapittel 11. Dette brevet ble skrevet til en menighet som befant seg i en by hvor jøder over flere år ble nektet adgang. Det er mulig at Paulus fornemmet en voksende antipati som han ville konfrontere når han stiller spørsmålet «Har da Gud forkastet sitt folk?».

Han maler med bred pensel og gjentar gang på gang at vi må forstå at jødenes korsfestelse av Jesus var nøkkelen til vår frelse. Han advarer mot en type arroganse, som jeg personlig mener gjør seg gjeldende i mange norske menigheter i dag når han skriver «ikke ros deg ovenfor grenene».

Personlig er det for meg en bønn om at kirkens relasjon til jødene endres i våre dager. Bort fra arroganse og ignoranse til en dypere erkjennelse av at vi står i gjeld til jødene, slik Paulus beskriver i Romerbrevet kapittel 15 og at denne erkjennelsen gjør seg gjeldende inn i det aktive menighetsliv over hele Norge.