La det viktigste være viktigst
Må Gud velsigne Den norske kirke som har så mye og som trenger så mye!
Dette er avslutningen på takketalen Jens Petter Johnsen holdt i forbindelse med avskjedsmarkeringen 31. mai.
Jeg skulle gjerne vært tilstede ved en historieskrivers arbeidspult om 100 år. Jeg har tenkt at han eller hun vil måtte skrive noe om et avgjørende kulturskifte som skjedde ved inngangen til det nye årtusen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Der religiøsiteten ikke har forsvunnet, men tok helt nye former.
Der individualismen har inntatt religionen. Der en er sin egen religiøse autoritet og lener seg ikke lenger til tradisjoner og autoriteter eller kirken.
Der vi lever i en multikulturell, multireligiøs, delvis sekulær samtid.
Der vi ikke lenger er en flertallskirke, men en kirke blant mange tros og livssynssamfunn.
Det har vi aldri vært før, slik som er normalsituasjonen for de fleste av våre kristne søstre og brødre ellers i verden.
Vi har ikke trening på det.
Hva gjør en kirke da?
«The most important is that the most important is the most important».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da setter kirken fokus på det som er aller viktigst. Det som gjør kirken til kirke.
Det som ingen andre kan gi folket.
Jesus Kristus som døde på korset til soning for våre synder og sto opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Og som gir håp langt utover dette livet.
Det er det gode!
Det er evangeliet som ingen andre kan gi folket.
Må Gud velsigne Den norske kirke som har så mye og som trenger så mye!
