Åndens varme vinder

Ryktet ute i Europa var at selv om Sverige var et kristent land, var det dominert av et stivbeint 
kirkelig byråkrati med liten eller ingen sans for lekfolkets deltakelse i kirkelivet.

Åndens varme vinder fra vest skapte på 1800-tallet en grasrotvekkelse i Sverige som verken teologenes skepsis eller kulturelitens nedlatende holdninger kunne stoppe, viser en ny forskningsrapport om framveksten av lekmannsbevegelsen og fri­kirkeligheten i Sverige på 1800-tallet og tidlig 1900-tall.

Dr. Gunnar Hallingberg er selv et barn av vekkelsen. Hans doktorgrad fra Universitetet i Gøteborg er den første avhandlingen i Sverige om etermediene som kulturfenomen. Fram til 1976 var han dosent i litteraturvitenskap ved det universitetet. Dette året ble han rektor ved Södra Vätterbygdens Folkhögskola (Svenska Missionsförbundet – SMF) i Jønkøping. Der startet han en etter hvert en velkjent avdeling for medieutdanning. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet et større verk om radioen i Sverige. Han var gjesteforeleser i USA 1961–62 og 1971–73, North Park College og University of Chicago.

Som kristen litteraturhistoriker reagerer han på at statskirkens prester stort sett var skeptiske og negative til «läseriet», og at den kulturelle elite så ned på og overså det som skjedde i vekkelsene. Hallingbergs studier består av to bind, på til sammen rundt 900 sider. Dette dokumenterer at vekkelsesfolket i Sverige gav Sverige og Norden en alternativ kristenprofil som vil fortsette å påvirke svensk, og nordisk kultur. I dag er nabolandet vårt dominert av sekulære talsmenn. Det finnes noe mer å bygge på, nemlig det kulturbidraget «läseriet» har gitt svensk og svensk-amerikansk kultur. Dette hevder Hallingberg er betydelig, og han dokumenterer dette på en faglig over­bevisende måte.

Bok I: Läsarna – 1800-talets folkväckelse och det moderna genombrottet (Atlantis Stockholm,2010). I denne delen er hans kilder ulike dokumenter, som årsmeldinger, dagbøker og offentlige arkiver.

Bok II: Moderna läsare. 1900-talets frikyrklighet som kulturbyggere (Atlantis, Stockholm, 2016). Metodisk er bok nummer to ulik bok nummer en. Her er kildematerialet bøker av vekkelsens egne forfattere, og av forfattere som ser på vekkelsen og frikirkeligheten utenfra. Han bruker skjønnlitteratur, fagbøker, reiseskildringer, bøker om ytre misjon og så videre.

Hallingberg har i disse to bøkene samlet og vurdert svensk vekkelseshistorie på en veldig engasjert og engasjerende måte som en kort omtale bare kan antyde litt av. Her møter vi en forsker som både har entusiasme og faglig tyngde, og mediespesialisten formidler stoffet på en begripelig måte.

1800–tallet: Britisk industrisatsing i Sverige. De hadde med seg egne prester for å ta seg av åndelige behov hos de britiske medarbeiderne. Hovedimpulsene til vekkelsen i Sverige på 1800-tallet kom vestfra, fra Storbritannia og USA, forteller denne forskningsrapporten. Ryktet ute i Europa var at selv om Sverige var et kristent land, var det dominert av et stivbeint kirkelig byråkrati med liten eller ingen sans for lekfolkets deltakelse i kirkelivet. De britiske industriprestene kom med nye ideer, som skapte både glede og røre hos vårt broderfolk i øst. De kom også med ganske store pengesummer som støtte fra aktive kristne trosfrender både i Storbritannia og USA.

Scott står i en særstilling blant disse industriprestene. Han var en stor begavelse over et vidt register. Han kunne etter kort tid tale i svenske forsamlinger på svensk. Han var en predikant som fikk god kontakt med folk om han delte Guds ord eller om emnet var avholdssak. Dette ble problematisk i et land der konventikkelplakaten fortsatt var svensk lov. Den ble først opphevet i Sverige i 1858, i Norge skjedde dette i 1842. Men som utlendinger i en gruppe fra et vennligsinnet land som skaffet viktig ekspertise til en framvoksende svensk industri ville ikke svenske myndigheter blande seg for mye inn i det industriprestene gjorde.

Problemet var at disse unge prestene talte så uformelt og direkte at folk likte å høre på dem. Dette skapte irritasjon i Svenska kyrkan. Metodisten Scott kjempet ikke for å gjøre svenskene til metodister, men han ville hjelpe fram et levende kristent fellesskap der lekfolket måtte være mer aktivt med. Det var ille nok, syntes flertallet i presteskapet. En annen forgjenger av Scott som var industriprest på slutten av 1820-tallet maktet å «innføre en uvanlig gjærende kraft inn i det religiøse liv i Sverige», konkluderer en svensk kirkehistoriker. Denne vekkelsespredikanten forlot Stockholm i 1829. Opplegget for den skotske frikirken ble også presentert for svenske lesere på en veldig positiv måte.

Forholdene lå derfor fint til rette for Scott som hadde «en finger med i alt som skjedde innenfor vekkelseslivet den tid han var i landet», skriver Hallingberg. Men det som virkelig laget storm omkring Scott var at han sammen med sin sjef ville bygge en engelsk kirke i Stockholm. Erkebiskopen var skeptisk, ja, motstander av hele prosjektet. Men kirken ble bygget. Innvielsen fant sted i oktober 1840. I 1841 dro Scott en tur til Amerika for å samle inn penger til å betale for den nye kirken, og for å skaffe en startkapital for virksomheten der. I denne virksomheten hadde han funnet en lovende ung mann som god venn og medarbeider, Carl Olof Rosenius.

Rosenius var og forble en vekkelsens mann med en visjon av å ville reformere Svenska kyrkan innenfra. Men nå stormet det rundt Scott. Avisene kunne meddele at i leserhjem hengte de nå opp bilder av Scott! Hetsen mot ham nådde et toppunkt da teateret satte opp et stykke som tydelig latterliggjorde Scott og hans arbeid. Det ble opptøyer, og han følte seg tvunget til å rømme fra Sverige i 1842. Den engelske kirken ble nå stengt i 10 år. Den ble gjenåpnet i 1851 under et nytt navn, Betlehemskyrkan. Da Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS) ble grunnlagt i 1856 ble Betlehemskyrkan overlatt til EFS som deres sentralhelligdom. Her hadde Rosenius sitt hovedvirke fram til han døde i 1868 bare 52 år gammel.

Etter at Rosenius var død ble Unge Paul Waldenstrøm kalt til ny redaktør av Pietisten, EFS’ egen avis. Waldenstrøm var som Rosenius en begavelse av de sjeldne, veldig forskjellig fra sin forgjenger, men en varm vekkelsesmann. Han ville at alt folket skulle lese Bibelen og reflektere selv. En av hans mest kjente setninger i sine mange taler var: «Hva står skrevet?» Disse forskjellene i syn førte til et brudd med EFS, og Svenska Missionsförbundet, SMF, ble stiftet i 1878. Tida etter ble for begge grupperingene en rik tid for vekkelsesfolket totalt. Men motstand ble de ikke spart for mens de sakte, men sikkert kjempet fram en ny offentlighet der det vanlige kristne lekfolk mer og mer lot sin stemme høre.

Hva skjedde på grasrotnivå i den svenske vekkelsen på 1800 – tallet? Hallingberg understreker at presteskapets store interesse for den rene lære ga folk flest en grunninnføring i kristen tro som var nyttig for vekkelsen. Stadig flere kunne lese selv, og høytlesning var vanlig i enkelthjem. I små felles grupper i ulike hjem ble det lest fra salmebok, og mange steder, som i Norge, brukte en Johann Arndts Sanne kristendom til felles opplesning. Hallingberg påpeker at Arndts varme og personlige stil førte arven fra Middelalderens kristne mystikk inn i lutherdommen. Noen yngre prester ble preget av vekkelsens glade evangelieforkynnelse. Noen dro til Amerika. Også mange andre av vekkelsens folk utvandret til USA. Landet med full religionsfrihet. I Sverige spredde kolportører kristne bøker og skrifter, og de samtalte om omvendelsens nødvendighet med enkeltpersoner. Og vekkelsesfolket sang, på nye friske melodier komponert av Oscar Ahnfelt. De sang ikke om et nytt evangelium, men om Jesus og hans budskap på en ny og enkel måte! To eksempler på sangtekster skrevet av Sandell og Rosenius:

Sandell: Âr det sant at Jesus er min broder, Är det sant at arvet hör meg til? O. så bort med alla tårefloder, bort med allt, som än mig ängsla vil!

Rosenius: Ängsliga hjärta upp ur din dvala! Glömmer du alldeles bort vad du har: Frälsarens vänskap, Nåd och gemenskap; Ännu han lever, densamme han var!

Vekkelsen var direkte og konkret. Den friske og inderlige Sandell, den milde og kloke Rosenius berørte sitt publikum på hjertenivå. Men lederne av vekkelsen var dyktige strateger og de lyttet til sine utenlandske trosbrødre. Etter at konventikkelplakaten ble fjernet, kom vekkelsen som en flom over landet. Allerede på 1860-tallet begynte EFS ytremisjon i Afrika, i det som i dag er Eritrea. Det tente givergleden!

EFS startet eget bokforlag som i lang tid var det største innen vekkelsen. Lina Sandell jobbet også der. De kunne snart melde om millionopplag av traktater, og misjonsblad med stor spredning. De var «ikke bare oppbyggelse», men de gav også stoff til generell informasjon og underholdning. Vekkelse og frikirkefolket bygde mindre og større bedehus og kirker. Noen av kirkene var rene praktbygg. Svenske ungdommer ble invitert til sine trosfrender i Skottland for å studere arkitektur. De kom hjem og var med i «byggeboomen». Hallingberg understreker at i tillegg til en fin hovedsal var det en «lillesal» der en kunne ha søndagsskole, bibelstudiegrupper og så videre. Her ble voksne og unge mennesker trenet til å ta ordet offentlig. Vekkelsesfolket ble etter hvert synlig i lokal- og rikspolitikken. Men vekkelsen måtte ha sine undervisningssentra. Slike ble etablert. I enkelte tilfeller ble utvandrede svensker kalt til lederoppdrag i gamlelandet. Årgangene av for eksempel Pietisten ble samlet og innbundet som en del av leserfolket sine private bibliotek. Rundt 1850 var det stor lesekyndighet i Sverige. Leserfolket var sugne på kunnskap om kristen tro og livsførsel, og om verden omkring dem.

Rundt 1880 var det en del radikalere som var opptatt med å skru verden sammen på en ny måte, Gud og kirken burde kastes på skraphaugen. Disse var inspirert blant andre av Karl Marx. De hadde også den metode at annerledes tenkende kunne de overse. Ikke minst gjaldt det vekkelsesfolket.

Men i 1882 marsjerte Frelesarmeen inn i Sverige under ledelse av Hanna Ouchterlony. På 10 år samlet hun 10000 svenske «soldater» til kamp for Jesus og mot sosial urettferdighet. Hun ble så kalt til et mer internasjonalt oppdrag i London. Så sent som langt ut på 1920-tallet begynte den svenske kultureliten å oppdage at den kristne vekkelsen på 1800-tallet hadde betydd mye for framveksten av det moderne Sverige. Det var ikke minst Erkebiskop Nathan Söderblom som oppdaget lekfolkets plass i kirkelivet, i den Svensk-amerikanske lutherske frikirken, Augustana-synoden. Vi har mye å lære om nødvendigheten av at prester og lekfolk omgås som søsken slik en finner det i Amerika, sa Söderblom.

Det nye hundreåret var knapt begynt da en ny vekkelse kom til Sverige, pinsevekkelsen. Den har betydd veldig mye for vekkelseslivet i Sverige på 1900-tallet og nå. Lewi Pethrus var konservativ i teologien med vektlegging på at de karismatiske nådegaver er også for kristne i dag. Samtidig var Pethrus en pioner i bruken av moderne medier som IBRA radio og den svenske avisen Dagen i sitt arbeid.

Hallingberg har under­bygget sine vurderinger og påstander med et uvanlig fyldig noteapparat. Her er mange fine utgangspunkter både for masteroppgaver og doktorarbeider, og til generell trygg orientering. En stor forsker innenfor media- og litteraturhistorien har brukt mye tid og energi på å gi alle som er opptatt med vekkelseshistorie i Sverige fram til cirka 1980 et uvurderlig viktig materiale. Han slutter med å formane om at vekkelsesfolket som alle andre kristne trenger stadig på nytt å tenke gjennom Bibelens budskap slik at hver ny generasjon kan bli begeistret for personen Jesus og hans frelsesbudskap til verden. Bibelen som kunnskap åpenbart oss av Gud, er det klenodiet som all sunn vekkelse må bygge på og korrigeres ut fra.