Om Gud og forskning

Forøvrig er jeg enig med ham i at alle parter i en diskusjon må være villig til å vurdere sine egne forutsetninger.

I Dagen 20. juli starter Atle Ottosen Søvik (AOS) sitt innlegg med å begrunne hvorfor han nølte med å skrive en kommentar til min artikkel 17. juli.

Han viser blant annet til at hans medvirkning i en diskusjon om Guds eksistens på nett «førte til masse misforståelser». Og han hevder at også jeg har misforstått ham. Nå kan årsaken til en misforståelse ligge enten hos leseren eller skribenten (eller begge). Det er viktig å uttrykke seg presist.

Jeg refererte AOS sine påstander i fire punkter, og AOS skriver: «Jeg mener fortsatt det som uttrykkes i de fire punktene Kvalbein refererer». De gjelder generelt, skriver han, ikke bare som ledd i en apologetisk metode. Men han legger til at han er «enig eller uenig i punktene avhengig av hvilken tolkning man legger til grunn». Siden en av apologetikkens oppgaver er å avverge misforståelser, ville det ha vært en fordel om AOS hadde presentert sin egen tolkning av sine egne meninger, og ikke bare henvist til Wolfhardt Pannenberg.

For å avklare min egen posisjon i forhold til de fire påstandene, vil jeg referere og kommentere dem:

1. Teologisk forskning forutsetter ikke Guds eksistens. Kommentar: Jeg vil her bare vise til professor Kjell Olav Sannes sin bok «Troens kart –Guds landskap» (2008) der han skriver: «Teologi i egentlig forstand er imidlertid den vitenskapelige beskjeftigelsen med kristendommen som er kirkelig, det vil si som finner sted ut fra kirkens grunnleggende trosforutsetning og med sikte på kirkens liv og tjeneste.» Han skriver videre at et kjennetegn ved teologien som kirkelig vitenskap er «felles-kristelige forutsetninger som er sentrale for kristen tro i det hele: Gud er til, han har handlet og åpenbart seg og sin sannhet i Jesus Kristus, og denne åpenbaringen er tilgjengelig for oss i Bibelen». Enhver forskning har et objekt som man regner med er virkelig og som det er mulig å undersøke. Teologisk forskning har Gud som «objekt» og regner med at han eksisterer.

2. Hadde forskningen ved en teologisk institusjon forutsatt Guds eksistens, ville ikke akkrediteringsorganet NOKUT godkjent utdanningen som vitenskapelig. Kommentar: I MFs vedtekter står det: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.» Jeg antar at dette verdigrunnlaget er forpliktende for hele MFs virksomhet, og at MF derfor i sin forskning forutsetter at Gud eksisterer. MF er akkreditert av NOKUT, og AOS sin påstand må derfor være feilaktig.

3. Alle teologiske disipliner bruker bare vanlige vitenskapelige metoder. Kommentar: Nei, den kristne dogmatikken bygger på at Gud har åpenbart seg for oss, slik Skriften bevitner det. Å undersøke Skriften er en metode til å finne sannheter som ikke finnes i andre vitenskaper. Teologien har også en virkelighetsforståelse som skiller den fra alle andre vitenskaper.

4. Guds eksistens er en hypotese som kan undersøkes ved allmenne etterprøvbare metoder. Kommentar: Jeg siterer igjen Torleiv Austad: «Det gjelder å være ærlig og vedstå seg at det i kristendommen finnes trospostulater –forankret i åpenbaringen –som ikke lar seg vitenskapelig etterprøves.» (Vårt Land 6. juni).

Jeg overlater til AOS å tolke sine egne påstander, slik at vi unngår misforståelser.

Forøvrig er jeg enig med ham i at alle parter i en diskusjon må være villig til å vurdere sine egne forutsetninger. AOS spør hva kristne skal gjøre når de er uenige om nattverd, dåp, forsoningslære, syn på frelse og fortapelse, bibelsyn, etikk osv. Dersom begge parter er enige om at Skriften alene er rettesnor for tro, lære og liv, må man kunne føre en samtale med sikte på å finne ut hva Bibelen sier.

Historien viser oss at det er urealistisk å nå full enighet. I møte med mennesker som har bakgrunn i andre religioner eller en ateistisk tenkning er ofte et enkelt vitnesbyrd den beste innfallsvinkelen. Ikke mange blir omvendt ved rasjonell argumentasjon.