Ingen legitimering 
av overgrep i Bibelen

Men søkelyset må også rettes mot våre egne sammenhenger. Seksuell trakassering forekommer nemlig også i kirkens verden. Noen går så langt som å si at det forekommer oftere i kristne miljø, men det kan neppe stemme.

Denne høstens #MeToo-debatt har pekt på en mørk side ved vår vestlige kultur. Tusenvis av personer har delt personlige erfaringer med overgrep og seksuell trakassering. Den som ikke blir berørt av deres vitnesbyrd må være ekstremt forherdet.

Men #MeToo vekker også en del spørsmål. Det mest åpenbare er antageligvis: Hvordan havnet vi egentlig her? For mange av denne avisens lesere kan det synes nærliggende å se en kobling til synden og til vårt samfunns seksualisering.

Seksuell grenseløshet er tross alt en logisk konsekvens av en generelt sett grenseløs kultur. Ikke minst i kombinasjon med for mye alkohol.

Men søkelyset må også rettes mot våre egne sammenhenger. Seksuell trakassering forekommer nemlig også i kirkens verden. Noen går så langt som å si at det forekommer oftere i kristne miljø, men det kan neppe stemme.

Det er vel snarere slik at når overgrep og seksuell trakassering oppdages i kristne sammenhenger – med Den katolske kirkes pedofiliskandaler som et av de mest tragiske eksempler – får det proporsjonelt sett mye større gjennomslag i mediene. Med god grunn, kan man legge til.

Men hvordan er det da med Bibelens tekster om mannen som kvinnens hode? Er ikke slike tekster et eksempel på akkurat den holdningen som kommer for dagen i forbindelse med #MeToo?

Jeg tror faktisk ikke det. Hvor misbrukte disse tekstene enn må ha vært i historiens løp er det uansett vanskelig å finne noen reflektert kristen på våre nordiske breddegrader som forsvarer overgrep med henvisning til Guds ord.

Dette innebærer imidlertid ikke at spørsmålet er uinteressant, og en avklaring av Bibelens budskap kan derfor være på sin plass. Om vi går rett inn i de aktuelle tekstene kan vi konstatere at Det nye testamentet riktignok taler om den gifte mannen som sin hustrus hode, men at dette aldri sies å legitimere noen form for urettferdig dominans.

I Efeserbrevet 5 skriver Paulus at mannen og kvinnen skal «underordne [seg] hverandre i ærefrykt for Kristus. Han tydeliggjør at kvinnen skal underordne seg sin mann, og at mannen skal elske sin hustru «slik som Kristus har elsket menigheten og gitt seg selv for den».

Hvordan man enn forholder seg til detaljene i denne bibelteksten blir det uansett urimelig å anvende Paulus ord som grunnlagt for å behandle sin hustru på en nedlatende måte. Den verdensberømte etikeren Richard Hays går så langt som å si at en slik tolkning av teksten er blasfemisk; Den ligger uendelig langt fra det som er apostelens mening.

Den andre av de to tekstene som taler om mannen som kvinnens hode finnes i Første Korinterbrev 11. Det skal sies at dette er en vanskelig tekst å tolke, ikke minst fordi den knytter an til skikker som skiller seg dramatisk fra Norge i år 2017.

For eksempel taler Paulus om betydningen av at kvinnen dekker sitt hode, noe som sannsynligvis bygger på at visse frisyrer i denne kulturen signaliserte seksuell umoral.

Om vi derimot gjør en analyse av hvilke «maktord» teksten inneholder, trer et interessant bilde frem. Om Paulus’ ønske hadde vært å trykke ned kvinnen og befeste hennes underordnede stilling, burde han jo gitt mannen en tillatelse til å dominere over sin hustru. Men det han sier er noe helt annet:

Han innleder med å forutsette at en kvinne kan be og profetere i menigheten.

Han fortsetter med å tale om kvinnen som «mannens ære» – noe som må anses som et hedrende skussmål.

Deretter skriver han at kvinnen skal «ha en makt (eller autoritet) på hodet for englenes skyld». Og selv om uttrykket er omdiskutert, ser vi enda en gang at Paulus fokus ligger på hva kvinnen faktisk kan gjøre – ikke på hva hun ikke får lov til.

Til slutt konstaterer apostelen at «i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen». Det er altså full likestilling som gjelder: både mannen og kvinnen trenger hverandre.