Bekymret for at moderate holder munn

Det er en trussel mot demokratiet at folk med «vanlige» meninger ikke deltar i den offentlige debatten, mener forskere og kommentator.

– Hovedproblemet er at de som har mindre ekstreme meninger ikke engasjerer seg, sierFrank Rossavik, styremedlem iFritt Ord og kommentator i Aftenposten, til Dagen.

Fredag ble en bok med forskning på ytringsfrihetens status i Norge lansert på Litteraturhuset i Oslo.

Dette er del to av prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge, som nå er ferdig etter fire års forskning ved Institutt for samfunnsforskning.

Fritt Ord tok initiativ til prosjektet i 2013.

LES OGSÅ:– Et fritt samfunn kan være ubehagelig

– Umoralske og onde

Blant funnene er at nordmenn som er kritisk til norsk innvandringspolitikk ofte dropper å ytre seg.

Folk som mener at innvandring har negative konsekvenser, er redde for å bli stemplet som umoralske og onde og å bli møtt med taushet eller sosial isolasjon fra venner og kolleger.

– Uforsonlig tone

Videre er «man redd for å bli slått i hartkorn med krefter i samfunnet som defineres som illegitime og skadelige», ifølge forskerne Arnfinn Midtbøen, Kari Steen-Johnsen og Kjersti Thorbjørnsrud vedInstitutt for samfunnsforskning.

På venstresiden er ungdomspolitikere redd for at kritikk av enkelte innvandrermiljøer, kan skape mistanke om at de løper Frps ærend.

Frank Rossavik er en av dem som dropper å skrive innvandringskritiske kommentarer.

– Det er blitt en skarp og uforsonlig tone, spesielt i sosiale medier. Jeg er en moderat innvandringskritiker, men har skrevet lite om det nå. Skriver jeg, blir det full baluba med én gang, og jeg blir tatt til inntekt for ting jeg ikke vil, sier Rossavik til Dagen.

Krig i «folkedypet»

Men hvorfor er det så farlig å bli satt i bås som Frp-er? Kjersti Thorbjørnsrud er den av forskerne som har sett nærmere på innvandringskritikken.

– Man kjenner seg ikke igjen og tar avstand fra rasisme. Da blir det stigmatiserende å bli satt i den båsen, sier Thorbjørnsrud til Dagen.

Rossavik påpeker at diskusjonen nok har blitt mer åpen på elitenivå enn før. Blant annet er det langt flere muslimer som innehar ulike posisjoner i samfunnet og bidrar positivt i samfunnsdebatten, enn under karikaturstriden, mener han.

– Men det motsatte har skjedd i «folkedypet». Når jeg er i sosiale medier, har jeg inntrykk av at det nærmest er en form for verbal borgerkrig som pågår. Ingen vet forskjell på å være kritisk og å være hysterisk, sier kommentatoren.

Hysterisk debatt

– Jeg tror debatten er såpass hysterisk at mange rett og slett trekker seg unna. Da tenker mange at det er best og greiest å holde seg unna hele debatten i offentligheten. Samtidig diskuterer de det gjerne i arbeidslunsjen eller med naboen, sier Thorbjørnsrud.

I sin forskning fant hun at folk flest ikke er så glade i å diskutere kontroversielle tema, særlig om de kan risikere å bli latterliggjort, eller oppfattet som dum, annerledes eller rasistiske.

– 85 prosent vil ikke uttale seg i offentlige forum dersom de blir oppfattet som rasistiske.

– Er det så farlig om folk legger bånd på seg om de har ekstreme meninger?

– Det er viktig med kritiske og gode argumenter. Viktige opplysninger bør alltid komme fram, og så må de møtes med motargumenter. Om undertrykkingen blir for sterk, risikerer vi at viktige aspekter ikke blir løftet opp. Da får man ikke en brytning av argumenter som gjør at folk endrer mening, sier Thorbjørnsrud.

Rossavik påpeker at det største problemet nå er at de med mindre ekstreme meninger «holder kjeft».

Dropper debatt

Flere samfunnsaktører er lei av det som kan føre til hets og trusler om de stikker hodet fram.

– Jeg gidder ikke delta så mye i samfunnsdebatten som før. Det er så mye teite folk der ute. De skriver håpløse ting. Skal jeg bruke tid på det, spørAnne Sender, tidligere forstander forDet Mosaiske Trossamfund og nå spesialrådgiver iSamarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Sender mener at de som velger å stå fram i offentligheten må velge å ta en rolle og ikke bare være ofre.

– Prisen er for høy

– Det er ikke slik at vi er feige, men at prisen er for høy å betale. Jeg lurer på om det er verdt å engasjere seg i offentligheten, sier den muslimske og iranskfødte forfatteren Mina Bai.

Begge deltok i en paneldebatt under seminaret i går. Bai skriver noen ganger for, andre ganger mot, både islam og innvandring.

– Det forstyrrer gruppedynamikken, og jeg blir stadig vekk beskyldt for å komme med hat. Jeg ser at samfunnsdebattanter forsvinner fra den offentlige samtalen. De gidder ikke være under dette presset, sier forfatteren.

Fritt Ord-direktørKnut Olav Åmås mener at de relativt nye, åpne, tverrpolitiske tankesmiene har bidratt til å forbedre debattklimaet, gi mindre strenghet og gir flere perspektiver innenfor de politiske partiene, sier han til Dagen.

Andre funn

Norsk offentlighet lever altså ikke opp til idealene om å være sannhetssøkende, utveksle rasjonelle argumenter og kritisk meningsbrytning, konkluderer forskerne bak prosjektet.

De mener at selvsensur og utstøting regulerer hvem som deltar og hva som ytres i norsk offentlighet. For én ting er at du har juridisk rett til å uttale deg, en annen ting er om man opplever at man kan gjøre det i praksis, påpeker forskerne.

Trussel

De har funnet ut at bare en liten andel av befolkningen opplever å bli truet, hetset og sjikanert såpass at de trekker seg unna det offentlige ordskiftet. Til gjengjeld kan dette gjelde viktige stemmer som da stilner i samfunnet, som kvinner og personer med innvandrerbakgrunn.

Sistnevnte gruppe dropper ofte offentlige debatter for å ikke reduseres til en representant for minoritetsgruppen de tilhører.

Folks vilje til å uttrykke seg henger også sammen med om de opplever at andre er enige med dem eller ikke, skriver forskerne.

De ønsker heller ikke å bli misforstått, gjort til latter eller oppfattes som rasistiske. Kun 9 prosent sier at de vil si sin mening om en viktig sak i sosiale medier selv om den kan virke støtende på noen, ifølge en av spørreundersøkelsene forskerne har utført.

Forskerne mener at disse mekanismene er en trussel mot den demokratiske offentligheten.