Tar oppgjør med egen karismatikk

– Vi elsker ilden. 
Den er symbolet på vår bevegelse. Men 
den har brent for mange, sier Egil Svartdahl.

De hadde ikke planlagt å snakke om de mange vonde fortellingene som har preget mediedekningen avPinsebevegelsen denne våren, men da pinsevennenes sommerfest startet fredag kveld, bestemteEgil Svartdahl seg for å endre tema for sitt seminar. Nå skulle det handle om pinsekarismatikkens brente barn.

– Det er viktig at vi tar dette opp, for det har vært mye vondt, og det gjør noe med oss når vi hører disse historiene. De som forteller dem er jo troverdige, sa Egil Svartdahl som er tv-pastor og pinsepredikant.

De troverdige han peker på er VG-journalistRut Helen Gjævert, forfatterAnders Torp, og de mange andre som denne våren har fortalt sine historier fra tiden i en pinsekarismatisk sammenheng.

Flere hundre deltagere hadde stilt opp i hallen på Hedmarktoppen for å lytte til samtalen mellom Egil Svartdahl,Øystein Gjerme,Andreas Hegertun,Linn Byberg og Jorun Godø.

Frykt for fortapelse

– Jeg synes denne våren har vært skikkelig kjip, sa en åpenhjertig Andreas Hegertun.

Som pastor i den 100 år gamleFiladelfiakirken Oslo forretter Hegertun jevnlig begravelser. I sorgsamtalene med etterlatte har pastoren blitt overrasket:

– Det er lenge mellom hver gang jeg møter noen som har et positivt bilde av Pinsebevegelsen, sier Hegertun.

– I bedehusland har det kanskje vært en frykt for helvete, men i Pinsebevegelsen har vi hatt en frykt for å bli latt tilbake når Jesus kom for å hente sine. Folk som vokste opp på 50- og 60-tallet forteller at de kom hjem og ble redde hvis ingen var hjemme. Tenk om de var latt tilbake, forteller Hegertun.

Bedre i dag?

Filadelfiakirkens pastor har trøstet seg med at denne frykten tilhører fortidens pinsebevegelse.

– Men da disse historiene kom opp i vår, skjønte jeg at vi også i vår tid, selv om vi mener det godt, kan ende opp med å såre mennesker, sier Hegertun.

Pastoren i Norges største frikirke har derfor et ambivalent forhold til sin egen tradisjon.

– Jeg er takknemlig for den, samtidig som jeg ser at den har hatt en slagside. Den har gjort noen mennesker vondt, sier pastoren.

Ikke tid for å si hysj

Øystein Gjerme, pastor iSalt Bergenskirken, var åpen om sin egen usikkerhet som leder etter at så mange har delt sine historier i mediene.

– Vi hadde en opptur og et postivt trøkk i Bergen før krisen påLevende Ord. Men da endret trøkket seg totalt. Denne våren har flere med erfaring fra den tiden stått frem i debattspaltene og fortalt om sine kriser. Jeg har spurt meg selv: Hvordan opplever folk meg som leder? Under en ledersamling måtte jeg spørre folk, for jeg mistet nesten min egen frimodighet, sa Gjerme, og la til:

– Nå er det ikke tid for å si hysj. Det er tid for å snakke og lære, sa han.

– Må ikke kolonisere

Noe av kritikken som har kommet fra «brente barn» i den pinsekarismatiske bevegelsen har handlet om at man ikke får tenke selv eller stille kritiske spørsmål. Det ender med at man mister seg selv, slik tidligere soldat iJesus Revolution, Gjevært, beskriver det.

– Men Bibelen sier at vi ikke lenger tilhører oss selv, men Gud. Hva er forskjellen mellom å miste seg selv og gi seg selv, spurte Svartdahl.

– Mitt syn på Gud er at Han har skapt meg som jeg er. Å leve i Guds vilje er å være helt fri. Derfor må vi pastorer passe på at vi ikke koloniserer folk til å bare oppfylle vår visjon, sa Hegertun.

Sliter ut folk

Gjerme mener pinsevenner har en del å lære av søsken i andre trossamfunn.

– Det er en risiko for at vi pinsevenner oppfører oss som en misjonsorganisasjon på oppdrag i stedet for en stabil kirke som blir stående i generasjoner. De eldre kirkene kan hvile på sakramenter og nåde uavhengig av oppdraget de skal utføre, sa Gjerme.

Han forteller at menigheten Salt Bergenskirken, som ble plantet for 12 år siden, nå får medlemmer som sannsynligvis ikke ville blitt med da forsamlingen startet.

– De ønsker en bredere kirke. Hvis vi blir for progressive sliter vi ut folk, sa pastoren.

Han mener Pinsebevegelsen har vært for opptatt av å heie på progresjon, og for lite opptatt av å verdsette erfaring og rettledning.

– Vi må justere tempoet

En av pastorene iFiladelfia Ålesund, Jorun Godø, vokste opp under den karismatiske bevegelsen på 70-tallet. Som datter av en pastor kom hun tett på det som skjedde. Hun minnes også den såkalte Toronto-bevegelsen som preget pinsemenigheten i Ålesund på 90-tallet.

– Det var mye sunt, men også noe usunt. Hvis slike bevegelser ikke blir ledet av tydelige ledere blir det mye usunt, sa Godø.

Linn Byberg har vært lærer i 18 år og jobber nå ved Pinsebevegelens folkehøgskole påHedmarktoppen. Her går det 140 elever.

– Jeg har merket at det vi ledere har ivret sterkt for ikke alltid har vært greit for alle. Spesielt ikke når vi har gått for fort fram. Vi må lære oss å justere tempoet, sa hun.

* En god oversikt over det som skjer i Kristen-Norge i sommer finner du på Stevneguiden.no