Hebron - 4300 år gammel og ennå sitrende av liv

- Jeg bor her fordi det er hjemme og fordi jeg har sjelen min her, sier Bracha Ben Itzhak i sitt hjem på Tel Rumeida i Hebron. Der har hun, sammen med sin mann, oppdratt 13 barn i husvognen de bor i.

Det er ikke mye plass til hver person når alle er hjemme, men hjertevarmen i hjemmet kan merkes så snart vi kommer inn døren. Vi blir mottatt med smil og vennlighet selv om Bracha står midt i matlagingen, og har enda et ærend før barna kommer fra skolen. Et hjørne av oppholdsrommet er vakkert dekorert med frukt og grønt for å markere helligdagen Tu'Bi Shvat som er like rundt hjørnet. ? Jeg bor her ikke bare av ideologiske grunner, men fordi jeg liker å bo her, sier Bracha før hun viser oss kulehullene som finnes i hvert rom, i veggene som peker mot den andre siden av dalen. Utsikten er vakker, men kan være dødelig, og det ligger sandsekker i alle vinduene mot øst. På baksiden har hæren en vaktpost og forsøker å stanse angrep fra den siden.

Admot Ishai, også kalt Tel Rumeida, ligger i dag litt avsides i forhold til det som i dag er det sentrale jødiske Hebron. Høyden er bebodd av sju jødiske familier omringet av arabisk bebyggelse. Stedet har også en av de eldste arkeologiske utgravningene i Israel som av betydning bare ligger tilbake for Tempelhøyden i Jerusalem. Det er funnet 4300 år gammel bebyggelse, og en bymur, på stedet hvor Abraham bodde når han ankom Hebron fra Mesopotamia.

Hebron blir også kalt patriarkenes by, fordi det er her Abraham, Isak og Jakob er gravlagt. Matriarkene Sara, Rebekka og Leah er også gravlagt her, og de hviler alle i Mahpelahulen i det sentrale Hebron, som i dag er oppdelt og tilbedelsessted for både jøder og muslimer.

Da israelittene nærmet seg det lovede landet etter utgangen fra Egypt, sendte Moses ut ti spioner for å ta landet nærmere i øyesyn. De kom tilbake med meldinger om et fruktbart land bebodd av kjemper og andre. Kaleb var den eneste som vendte tilbake med pågangsmot, tro til Israels Gud og oppmuntret folket til å innta Hebron som den gang var bebodd av kjemper.

Tel Rumeida er også stedet hvor Isai, kong Davids far, og Bibelens Ruth er gravlagt. Det var her David grunnla sitt kongedømme for 3000 år siden, og han regjerte fra Hebron i sju år før han flyttet hovedstaden til Jerusalem.

Hebron hadde også stor betydning for det jødiske opprøret mot romerne, under Bar Kochbas ledelse, i år 132 til ?35.

Den jødiske og arabiske befolkningen i Hebron levde sammen i noenlunde fred og fordragelighet inntil 1929. Fredag den 23. august samme år, ble det preket oppildnende taler fra moskeene i byen, og den arabiske lokalbefolkningen angrep, lemlestet og drepte hver jøde de kunne finne. Nabo drepte nabo og bare et lite antall arabere forsøkte å avverge nedslaktingen. Massakrene skjedde like under øynene på de britiske myndighetene i landet, og overlevende øyenvitner fortalte senere at britisk politi stod på avstand og betraktet blodbadet . Også andre steder i landet hadde jøder blitt drept i større antall samme år.

Drivkraften bak massakrene var muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, som var innsatt i sitt verv av britene. Han var onkel av den nå avdøde Faisal Husseini som var det palestinske selvstyrets minister for Jerusalem inntil sin død i Kuwait i 2001. Amin al-Husseini viste seg senere å være en aktiv nazist og i nært samarbeide med Adolf Hitler. Bildet av hans besøk i Berlin under Hitlers regjeringstid kan sees på holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem.

Tre dager senere besluttet de britiske myndighetene at de overlevende fra massakren skulle evakueres fra Hebron. De ble kjørt til Jerusalem på lastebiler og etterlot hus og alle eiendeler som bytte til den arabiske befolkningen. ? Jeg vet at dette tilhører dere jøder, sa en arabisk innbygger i Hebron til David Wilder som i dag er talsmann for den jødiske befolkningen i Hebron. ? Hvordan vet du det?, spurte Wilder, og ble fortalt at det hadde hans bestemor fortalt ham, samtidig som hun hadde pekt ut hvilke bygninger og områder det gjaldt.

Etter angrepet var Hebron for første gang uten en jødisk befolkning siden uminnelige tider. Det eldste jødiske samfunnet noensinne var borte, og jordanerne regjerte i byen i 20 år. Da Israel, som et resultat av Seksdagerskrigen, gikk inn i Hebron i 1967, hadde den arabiske befolkningen massakren i ?29 friskt i minne og overgav seg uten motstand, av redsel for gjengjeldelser fra den jødiske hæren.

Kiryat Arba ble grunnlagt like ved i 1971, og er i dag en bydel med over 7000 innbyggere. I Hebron by bor i dag rundt 750 personer, med de fleste bosatt i de tre, fra hverandre, isolerte samfunnene Avraham Avinu, Beit Hadassa og Tel Rumeida.

Det er bare i Tel Rumeida de bor i husvogner. Samfunnet får ikke byggetillatelse fra den israelske staten og familien Ben Itzhak har derfor bodd slik siden 1984. Barna trives godt på stedet, men kunne godt tenke seg mer plass, ifølge Bracha. Og så ville det jo vært fint å kunne bo i et hus med vegger sterke nok til å holde kuler fra alminnelige automatgevær ute.

Etter at en 63 år gammel rabbiner ble drept på stedet, lovet daværende statsminister Benjamin Netanyahu at det skulle gis byggetillatelser i området, men ingenting har skjedd siden. Emnet er en politisk meget ?varm potet? i Israel, og noen få hus på en allerede bebodd høyde kan få vidtrekkende konsekvenser.

De andre jødisk-bebodde områdene, Avraham Avinu og Beit Hadassa, er veldig tettbebygde og folk bor trangt. Områdene rundt består av det som var det tidligere jødiske kvarteret, og flere av husene står tomme og har gått i forfall. Det står tusenvis av mennesker i kø for å flytte til Hebron, hvis det bare ville gis byggetillatelser til å utvide.

I Avraham Avinu-kvarteret, som egentlig ikke er annet enn en gårdsplass med bygninger rundt, er det dog funnet plass for et gjestehus. Det ligger vegg i vegg med den gjenoppbygde gamle synagogen og er hver helg fullt av folk som gjerne vil tilbringe shabatt i patriarkenes by. På mitt spørsmål om de også tar imot gjester fra utlandet, får jeg et raskt ? Selvfølgelig!

Selv på en regntung og kald dag blir gjester mottatt og introdusert til Hebrons hverdag, som kan være tøff. Men denne dagen var terroristene sluppet løs i Jerusalem, og Hebron lå stille.

Inger Neuman Egholm - Israelnetz