Muslimer fra Mosul får kirkelig hjelp

Kirkenes diakonale innsats i krig, styrker stillingen deres når det blir fred.

Mandag presenterer Kirkens Nødhjelp (KN) en omfattende rapport om situasjonen for minoriteter i Syria og Irak. Rapporten konkluderer med at Midtøsten er i ferd med å bli endret for alltid. Mange av de 4000 personene som er intervjuet, tror de aldri kan flytte hjem. Dette gjelder ikke minst kristne fra Mosul.

Det er bare et par uker siden hun sto på en høyde fem mil fra Mosul og så ut over en av regionens største flyktningleirer. Leiren kommer til å bli enda mye større på grunn av strømmen av flyktninger fra Mosul øker. Da er KN klare til å hjelpe.

For drøyt to år siden drev IS kristne og andre minoriteter ut av Iraks nest største by. De fleste som nå flykter fra slaget om Mosul, er sunnimuslimer. Flyktningenes tilhørighet får likevel ingen betydning for hjelpearbeidet.

– For KN og kirkene er det et prinsipp å hjelpe mennesker i nød uten å spørre hvem de er, sier Helland.

Stor innsats

Generalsekretæren tror at kirker og kristne organisasjoner som viser en raus holdning i krise, vil ha sterkere tillit i befolkningen når det blir fred.

– Når kirkene fremstår som troverdige i vanskelige tider, har de en kapital å bygge på når man senere begynner prosessen med forsoning og gjenoppbygging. Det vil være svært vanskelig å forbigå kirkene der de har vært store på hjelpearbeid, sier Helland og beskriver diakoni som et «ufattelig viktig verktøy for forsoning».

– Det er praktisk, håndterlig og konkret. Folk vet at kirken gav dem tepper og telt, senger og bleier, selv om de var muslimer, sier hun og bruker Syria som eksempel:

– Kirkene i Syria er en enorm leverandør av nødhjelp. De leverer nødhjelp til flere millioner mennesker hvert år og er nest størst på hjelpearbeid etter Røde halvmåne. 80 prosent av mottakerne er muslimer. For dem som mottar hjelp, har det en stor signaleffekt at det var kirken som kom, da de trengte det som mest. Samtidig er det mange muslimer som arbeider frivillig for kirkene. Når man arbeider sammen, forsvinner angsten for de andre.

Forsonende

Anne-Marie Helland minner om at kirkene i Midtøsten alltid har spilt en viktig forsonende rolle.

– De har vært en stabiliserende faktor, fordi de har klart å forholde seg til alle. Derfor er det så fortvilende at mange kristne nå forlater regionen.

Hun registrerer at IS har gjort frontene svært steile mellom muslimer og andre grupper. Desto viktigere er det at kirkens ledere fortsatt klarer å mane til forsoning.

– Jeg møtte mennesker i Nord-Irak som sa de aldri ville se en muslim mer i hele sitt liv, og med god grunn, isolert sett. Men når du treffer kirkelederne som ser situasjonen mer i fugleperspektiv, blir analysen en annen. De ser at IS har tvunget muslimer til å angi sine naboer. IS har satt folk i grusomme dilemmaer som har splittet befolkningen.

– Det er utrolig viktig at så mange som mulig fra kirkene klarer å holde fast på forsoningstanken, selv om det har skjedd forferdelige ting, sier Helland.

Hun understreker at IS har drept mange flere muslimer enn for eksempel kristne og yezidier. Derfor mener hun at det blir feil å fremstille dette som en kamp mellom muslimer og minoriteter.

Bibelske fortellinger

Hellands sterke engasjement for kirkens rolle i fred og forsoning, henger nøye sammen med KNs historiske røtter.

– Vi startet som innsamlingsaksjon etter krigen for å sende penger, mat og klær til tyske kirker i 1947, mens den anti-tyske stemningen fremdeles var sterk. KN ble en forsonende kraft ved at man klarte å mobilisere den kirkelige plattformen mellom de to kirkene, forteller hun.

Senere har KN vært involvert i forsoningsarbeid i mange land, blant annet i Guatemala og Mali, i Burundi og ikke minst i Sør-Sudan, som Helland omtaler som KNs andre hjemland.

– Når alt annet i samfunnet har klappet sammen, er kirkene den eneste strukturen som er noenlunde fungerende. Det er svært viktig at kirkelederne står sammen på tvers av konfesjoner og etnisitet. De blir et lim som kan klare å holde nasjonen samlet.

– Samtidig kan kirkene være en profetisk røst som snakker om forsoning, tilgivelse og at alle mennesker er skapt i Guds bilde. De kan bruke de bibelske fortellingene som alle kjenner seg igjen i, sier Helland.

Hun understreker at man må ha folket med seg, hvis man skal ha håp om å skape varig fred.

– Da spiller kirkene ofte en vesentlig rolle. De har strukturer som gjør at de når ut og snakker gjerne mer på vegne av folket enn politikerne.

Nasjonalt ansvar

– Hva blir KNs rolle i slike forsoningsprosesser?

– Selve forsoningsarbeidet må de nasjonale kirkene gjøre selv, men vi kan legge til rette og tilby praktisk hjelp og råd. Hvis kirkelederne trenger å komme seg vekk for å snakke sammen, kan vi for eksempel organisere reisen for dem. Vi kan fasilitere trygge rom der de kan ha åpne og ærlige samtaler med hverandre, sier Helland.

– Dessuten er vi en link til den verdensvide kirke med tilgang til ressurser og erfaringer fra lignende prosesser andre steder. Slike utvekslinger mellom kirker i sør er gull verd, sier Helland.

Troverdighet

Kunnskap om hva som fungerte eller ikke fungerte i andre land, kan gjøre prosessen lettere for dem som nå står midt oppi krevende gjenoppbyggingsprosesser. Det er for eksempel viktig at kirkene ikke går i maktfella, slik enkelte har beskyldt kirkerådslederen i Burundi for å gjøre da han takket ja til å bli presidentens forsoningsleder. Slik kan man bli mistenkt for å ha valgt politisk side.

– Vårt ansvar blir å minne det kirkelige lederskapet på at man må passe seg for å bli brukt av politiske myndigheter. Kirkene lever av sin troverdighet. Hvis troverdigheten trekkes i tvil, hjelper det lite hva som er fakta eller hva slags intensjoner man har. Kirkene er Guds kirke på jorda, ikke presidentens eller politikernes. Det er lett å gå på kompromiss med integriteten i pur begeistring når man blir invitert med på møter på høyt nivå, sier Helland.