Klosterlivet midt i verden

Selv om Anne Bente Hadland og Arnfinn Haram bor i kloster, preges de av tidspress. - Det er lite ghetto over klosterlivet i Norge, forteller de.

Søster Anne Bente og broder Arnfinn har tatt Pave Johannes Paul II sitt ord på alvor om å evangelisere Europa på nytt. Som et ledd i det har de besøkt henimot 20 katolske menigheter i Norge de siste årene, for å bidra til å styrke det kristne nærværet i Europa. Som gode dominikanere lever de et ordensliv i spenningsfeltet mellom nærværet med Gud, og nærværet blant mennesker.
- Vi lever jo midt i verden, understreker søster Anne Bente. Et blikk ut av vinduet forteller oss at «verden» er nokså nærværende. En gjeng narkomane har samlet seg i Nygårdsparken, bare et steinkast unna.

Hun forteller at dominikanerne ikke er unndratt verslige sysler, som å forvalte eiendom, og at de i likhet med andre kristne forholder seg til mennesker som ikke tror på Gud.
- Folk kommer og går hele tiden, så det er lite ghetto over klosterlivet i Norge. På Sta. Katarinahjemmet har vi faste bønnetider, og i prinsippet skal vi også ha en time stille bønn hver dag, utenom fellesbønnen. I tillegg skal vi ha månedlige stilledager, men det synder jeg mye mot, forteller søster Anne Bente. Hun medgir at aktiviteter og trivialiteter spiser opp mye av tiden.
Tidebønnene bes tre ganger om dagen, og hver gang gjentas de samme ordene: «Gud, kom meg til hjelp». «Herre, vær snar til frelse».
- Det er fra salmene, forklarer broder Arnfinn. Han setter pris på rytmen i klosterlivet, som en kilde til konsentrasjon og kontemplasjon. I tillegg verdsetter han friheten ved å ikke motta statsstøtte eller være betalt av Kirken. Frikoblet styrende mekanismer, for å bruke hans egne ord.
- Det gjør at jeg som forkynner kan undervise med en annen autoritet, mener han.
Broder Arnfinn dveler en stund ved ordet «fri». Fri til å velge arbeidsoppgaver, en fri røst. Fri fra overordnede, fra akademia, næringsliv og byråkrati. Det trives han med.
- Samtidig er vi jo en alternativ røst. Vi lever midt i verden med den ballasten som klosterlivet gir, med den liturgiske rikdommen som former oss og hjelper oss til å rette vårt fokus mot Gud. Det gjør at vi kan se ting med andre øyne, tror søster Anne Bente.
I et ensartet samfunn der «alle» tenker likt, er de glad for at de har funnet en ventil.
- Som Bob Dylan sier: «You«ve got to serve somebody» (Du må tjene noen), sier broder Arnfinn.
Han beskriver Den katolske kirke som en røst utenfra, inn i et nasjonalt, lukket samfunn, kulturelt sett.
- Jeg tror vi trenger en fri stilling i verden for å kunne tale på Guds vegne. Da tenker jeg ikke bare på den åndelige dimensjonen, men også på det å være fri juridisk og økonomisk. Som medlem av en katolsk klosterorden har jeg den friheten, mener han.
Søster Anne Bente understreker at de som kommer til klosteret er barn av sin tid.
- Slik har det alltid vært, sier hun, og legger til at klosteret er et fristed også for lekfolk.
- Til Sta. Katarinahjemmet kommer det stadig folk for å samtale og for å be, og for selv å søke stillhet.

Begge tror at Den katolske kirke har en viktig oppgave når det gjelder å representere den klassiske kristendommen.
- Når andre kirkesamfunn svekkes, må vi ta ansvar og forkynne Jesus Kristus. Det er kirkens oppgave, understreker broder Arnfinn.
Skriftemålet har en sentral plass i katolsk sammenheng, og har også fått det i evangeliseringsukene.
- Skriftemålet er et enestående møte med Guds barmhjertighet. I en lang periode har det vært nedstøvet, også i Den katolske kirke. Bevisstheten om synd har vært relativt svak, mener søster Anne Bente, som gleder seg over at skriftemålet er på vei opp i Norge.
- Det skyldes nok først og fremst forkynnelsen, men også det at vi har folk fra andre kanter av verden der skriftemålspraksisen ikke har blitt så svekket. Et eksempel på det er polakkene, som står i kø foran skriftestolene hver lørdag.
Broder Arnfinn mener å se en økt erkjennelse av ansvar og synd, og tror mange har behov for en ny start.
- Hvordan opplever dere skriftemålet?
- Skriftemålet forandrer seg hele tiden, selv om synderegisteret er mye likt. Likevel oppleves det annerledes. Det blir ikke en vane på lik linje med å pusse tennene. Det oppleves alltid litt ubehagelig og som en hjelp til å se at jeg er avhengig av Gud og at jeg kommer til kort som menneske. Det gjør at livet går fremover, sier søster Anne Bente.
Broder Arnfinn fremhever det positive ved å måtte utlevere seg.
- Det blir ingen åndelig innsidehandel der du trikser og fikser selv. Når du skrifter, slipper du inn en annens synspunkt inn i livet ditt. Det tror jeg er sunt, for ellers har vi nok en tendens til å føre egne regnskap og revidere dem slik at de går opp.
De understreker at skriftemålet foregår i et lukket rom, og at presten egentlig er sekundær.Broder Arnfinn snakker om synden som et stort kompleks, og tror det er viktig at vi kaller en spade for en spade, og ikke bare snakke om spader, som han sier selv.
- Det er mer ydmykende å være konkret, mener han.
For han er skriftemålet en naturlig del av kristenlivet, og etter hvert som han blir eldre, har han få illusjoner.
- Jeg tror ikke lenger at mitt tilfelle er noe helt spesielt. Alle vet jo at bak maskene er det noe hos oss alle, og ofte handler det om de samme tingene. Min oppfordring er derfor at vi må slutte å late som.
Selv tror han at skriftemålet er en naturlig konsekvens av forkynnelsen.
- Den skaper i oss et behov for å skrifte. Forkynnelse som ikke virker slik blir bare en dusj med paroler, sier han, og forklarer hva han mener.
- Forkynnelsen skal føre til noe, for Gud skal jo handle i menneskers liv. Det er viktig at vi har klart for oss at den enkeltes liv innvirker på fellesskapet. Uoppgjorte synder stinker i hele livet. Vi har så lett for å tenke individuelt om synd, men faktum er at synd alltid har en virkning utover oss selv. Du blir et sår i fellesskapet som må leges, sier han.