MANGLER OG FEIL: Filmen "Kauto
...
MANGLER OG FEIL: Filmen "Kautokeino-opprøret" har fått gode kritikker, men den har flere historiske mangler og feil, og folk får et skjevt bilde av saken i filmen. Foto: Erik Aavatsmark for Rubicon, Sandrew Metronome Norge
Kautokeinofilmen og læstadianismen
Del
Filmen om det såkalte opprør i Kautokeino i 1852 har gått på kinoene i den senere tid og har fått god kritikk. Men den har flere historiske mangler og feil, og folk vil derfor få et skjevt bilde av saken.
Den læstadianske vekkelsesbevegelse stammer fra den svenske prest Lars Levi Læstadius i Karesuando i Sverige. De første impulser fra denne vekkelse kom til Kautokeino i 1846. Læstadius sendte noen av sine predikanter til distriktet for å veilede befolkningen – som i overveiende grad var samisk – men vekkelsen tok etterhvert sin egen retning. Vekkelsen førte til å begynne med mye godt med seg. Kristendomskunnskapen som sto lavt hadde fått et kraftig oppsving etter at folk fikk lærebøker og nytestamente på samisk oversatt av presten Stockfleth i 1840-årene. Både unge og gamle leste med en slik iver at det forbauset både prest og biskop.







Forandret livsførsel



Stockfleth skriver i sin dagbok: «Denne Læseferdighet er dog ikke så meget at tilskrive Skolens Undervisning, som Forældrenes omhyggelige Veiledning.» Det samme gode inntrykk fikk biskop Juell, som hadde lært seg samisk og hadde holdt visitas i Kautokeino.



Den ytre livsførsel ble også totalt forandret hos de vakte. De mest alminnelige synder slik som reintyveri og brennevinsdrikk ble det helt slutt på.



Kautokeino hørte under Kistrand prestegjeld, og presten bodde langt ute i Porsangerfjorden, og det kunne gå 3/4 år mellom hver gang presten kom til Kautokeino. Biskop Juell fikk etter energisk arbeid gjort Kautokeino til eget prestegjeld i 1851, og Fredrik Waldemar Hvoslef ble utnevnt til den første sogneprest der og ble ordinert av biskop Juell 24. mars samme år. Hvoslef var født i 1825 og altså bare 22 år da han kom til Kautokeino i april 1852.



Biskop Juell hadde selvfølgelig orientert ham om forholdene i Kautokeino, men en av de beste kjennere av forholdene i Finnmark – prost P. L. Smith – skriver at det var nødvendig å trenge inn til forståelse og vurdering av de ytringsformer for åndelig erfaring og opplevelse av den samiske psyke for å kunne mestre slike forhold. Et slikt intimt kjennskap kunne Hvoslef ikke ha skaffet seg uten å ha oppholdt seg blant folket i en lengre tid. Han kom altså som ung og helt uerfaren prest til de åndelig gjærende forhold i Kautokeino.







De dødsdømtes anger



Det er blitt kritisert at Hvoslef ble oppnevnt som sjelesørger for fangene; men Hvoslef anstrengte seg til det ytterste for å komme de arresterte til hjelp; men Hvoslef selv er den første til å innrømme at han utrettet lite og anbefalte at fire av fangene burde sendes til Tromsø for å komme under påvirkning av mer erfarne redskaper «end mig til at vække deres sovende Samvittighed.»



Men vekkelsen hadde nok utartet i den grad da Hvoslef kom, at han lite eller ingenting kunne utrette. Det er vel et spørsmål om noen i det hele tatt hadde kunnet utrette noe.



Kautokeinofilmen lar presten spørre de dødsdømte på retterstedet om de angret sine forbrytelser, men det svaret filmen legger i munnen på fangene er helt uforståelig. Filmen konstruerer noen setninger man ikke er i stand til å finne noen mening i. I virkeligheten hadde fangene sagt noe helt annet. Om en av dem heter det: «Han har erklært, at der er ikke oppkommet noen prest, selv fra helvedes dybder, som skal få ham til å angre,» og i samme retning hadde to andre erklært seg.



Dette er jo noe helt annet enn det filmen har konstruert. Hvem skulle kunne utrette noe ovenfor folk med en slik innstilling? I alle fall ingen prest, hvor erfaren og menneskekjærlig han enn måtte være.







Fanatiske ledere



Ved massebevegelser blir det dessverre ofte slik at ytterliggående, fanatiske folk får overtak og de moderate skjøvet til side. Slik også her. De fanatiske ledere forlangte at folk skulle omvende seg, dvs. bøye seg og bekjenne sine synder på de vaktes måte; og de som ikke ville det, ble pisket.



Men Læstadius hadde aldri lært sine tilhengere en slik galskap, det var noe de selv hadde funnet på. Blant andre ble også Hvoslef mishandlet. Fru Hvoslef holdt handa si over hodet til mannen for å bøte av for slagene og bar siden på ei ødelagt hand etter mishandlingen. Filmen fortier alt dette.



Men det er disse forhold som er den egentlige årsak til voldsomhetene; ikke som enkelte kommentatorer til filmen har antydet at det var en konflikt mellom embetsstanden og folket. Det var nemlig også folk som ikke bifalt ledernes opptreden. At forbindelsen mot handelsmann Ruth og lensmannen har spilt inn er det ingen tvil om.







Vanskelig prestetjeneste



Det var ikke lett å være prest i Kautokeino etter dette. Hvoslef led stadig av hodepine og måtte flere ganger lyse messefall. Alt måtte presten ta seg av, som formannskap, skolestyre og fattigstyre. Kirke- og nattverdsøkningen var så stor at en del av menigheten måtte stå utenfor. Hvoslef ble imidlertid stående på sin vanskelige post til 1857.



Å være bare 22 år og måtte utholde alt dette; leseren kan jo selv tenke seg inn i situasjonen og spørre seg hvordan han skulle taklet det og attpåtil ha holdt ut som prest der i 5 år etter og i de forhold som rådde for 156 år siden på Finnmarksvidda. I vår tid ser det jo ut til at får folk litt motgang i stillings medfør, så blir de sykmeldt og trer ut av tjeneste temmelig fort.



Hvoslef ble siden seminarbestyrer i Tromsø, i 1861 stiftsprost i Tromsø, biskop i Tromsø 1868 og senere biskop i Bergen.



Opptøyene hadde altså sitt utgangspunkt i en religiøs forvillelse. Den læstadianske bevegelse har siden betegnet det såkalte opprør som just en religiøs forvillelse. Jeg kan ikke se at dette moment kommer frem i filmen.



Det er blitt anmerket at mishandlingen av sogneprest Hvoslef blant annet kom av at han hadde tatt inn hos den handelsmann Ruth; men saken var at prestegården var under ombygging da Hvoslef kom til Kautokeino; og jeg formoder at det neppe var noe annet sted prestefamilien kunne ta inn. Dette må folk i Kautokeino ha kjent til.



Opptøyene og dødsdommene



Drapene og opptøyene førte til en rettssak hvor fem av de anklagede ble dømt til døden; 11 andre fikk livsvarig fengsel og noen fikk kortere straff.



Biskop Juell og stiftamtmannen i Tromsø anbefalte at de dødsdømte ikke måtte bli henrettet, men statsmyndighetene tok ikke hensyn til det. To av de dødsdømte ble henrettet. Men en av de dødsdømte ble benådet og satt i fengsel på Akershus.



Professor J. A. Friis kom i kontakt med ham og fikk ham interessert i arbeid med bibel- og salmeoversettelse til samisk. Dette arbeidet han med i fengslet. Han ble benådet i 1867 og vendte hjem til Kautokeino hvor han ble ansatt som kirketolk.



Filmen lar biskop Juell knote i vei på dansk. Daniel Bremer Juell var norsk, født i Seljord i 1808, sønn av en sorenskriver, og vokste opp i Norge. Hvorfor lar man ham da i filmen tale dansk?



Olaf B. Dal,



prost, Trondheim