MANN OG KVINNE: Menneskerettig
...
MANN OG KVINNE: Menneskerettighetene taler alltid om ekteskapet under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig gyldig ordning for samliv mellom én mann og én kvinne, skriver Jon Kvalbein. Foto: Scanpix
Homoekteskap og menneskerettigheter
Del
Menneskerettighetene forplikter alle stater som har sluttet seg til avtalene. De kan ikke endres av politikk eller opinion i et enkelt land. Menneskerettsloven, som ble vedtatt av Stortinget 21. mai 1999, fastsetter at menneskerettighetene er en del av norsk lov.



Norge har mange ganger øvet press på andre land for å få dem til å respektere menneskerettighetene. Innenriks ønsker den rød-grønne regjeringen å endre grunnloven og skolens formålsparagraf, og menneskerettighetene er foreslått som verdigrunnlag for staten.



Da er det påfallende at den samme regjeringen fremmer forslag om en ny ekteskapslov som ikke er i samsvar med den ekteskapsforståelsen som ligger til grunn for menneskerettighetene! I Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 23 kan vi lese:



«Familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet og har krav på beskyttelse av samfunnet og staten. Retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie skal anerkjennes. Intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke.»



I Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter står det i art. 12 om retten til å inngå ekteskap: «Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.»



Menneskerettighetene taler alltid om ekteskapet under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig gyldig ordning for samliv mellom èn mann og èn kvinne.



Giftemål, ekteskap og familie er knyttet sammen. Det er retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie som stadfestes, fordi familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet som har krav på beskyttelse av samfunnet og staten.



Andre samlivsformer enn ekteskapet mellom mann og kvinne i ekteskapet er ikke omtalt, og er derfor heller ikke beskyttet av menneskerettighetene. Innst. S. Nr. 254 (2000-2001) slår med rette fast: «Ingen av menneskerettskonvensjonane inneheld særskilde reglar til vern av homofile.» Fremstøt som er gjort for at homofile skal få en egen beskyttelse gjennom menneskerettighetene, har møtt kraftig motstand blant FNs medlemsland.



En kamp for å utvide ekteskapsbegrepet i menneskerettighetene til å omfatte par av samme kjønn, vil undergrave respekten for menneskerettighetene i store deler av verden. Forsøk på å opphøye kulturradikalismens idealer til internasjonale menneskerettigheter vil med rette bli oppfattet som uakseptabel kulturimperialisme.



Den rød-grønne regjeringen står for en selvmotsigende politikk. Overfor andre land krever man at menneskerettighetene skal være den internasjonale norm som alle må innrette seg etter. Men samtidig vil regjeringen løsrive seg fra det ekteskapsbegrepet og den ekteskapsinstitusjonen som menneskerettighetene omtaler og beskytter! Her prioriter den sin egen kulturradikalisme fremfor menneskerettighetene.



Den nye ekteskapsloven blir fremmet som en seier for likestilling og et redskap mot diskriminering. Men dersom loven blir vedtatt, er det de som vil fastholde at ekteskapet gjelder mann og kvinne, som blir diskriminert. Det blir ikke lenger mulig i Norge å inngå ekteskap i samsvar med den ekteskapsforståelsen som ligger til grunn for menneskerettighetene eller vår tradisjonelle kristne forståelse.



Ekteskapsbegrepet og ekteskapsinstitusjonen er stjålet og tillagt et nytt innhold.



Dette er ingen seier for likestillingen. Ekteskapet er i dag en institusjon for mann og kvinne, det er 50 prosent av hvert kjønn, altså likestilling. Nå vil man innføre et enkjønnet ekteskap med 100 prosent av samme kjønn. Mens man i barnehager og skoler og bedriftsstyrer ønsker bedre likevekt mellom kjønnene fordi man mener at begge kjønn har noe spesifikt å bidra med, innfører man hjem der «foreldrene» har samme kjønn. Man påfører barna en diskriminering som man i andre sammenhenger motarbeider.



Jon Kvalbein, Oslo