De eksistensielle spørsmålene i tilværelsen

Redaktøren I Tidens Krav har skrevet følgende om fotoutstillingen: Nordic Light. i lederen den 3-5. «I tillegg til ikke å kompromisse på den kunstneriske og faglige kvaliteten, har Nordic Light maktet å skape en arena for de store spørsmålene i livet. Hvem er vi? Hva er lykke? Hva driver oss? Og akkurat i denne brytningen mellom allmenn menneskelige og eksistensielle problemstillinger og verdensenere på sitt område, ligger festivalens genialitet og også sjel.

Fotofestivalen har også truffet tidsånden. Det finnes et sug etter noe annet enn overfladisk og lettbeint underholdning. Jo raskere alt rundt oss forandrer seg, desto mer øker behovet for fast grunn under føttene, behovet for om ikke å finne et svar, så i alle fall å stille de store spørsmålene som livet også handler om.»



Dette er godt skrevet, og det åpner opp for de virkelige store utsyn og åpenbaringer dersom det blir fulgt opp og ikke bare er ord i en feststemning og i et engasjement som i mange tilfelle går alt for lett over, når kvardagen kommer, og livet går inn i den vante rytmen igjen.

Vi vet at kunst kan åpne opp både for gode opplevelser og gjøre sitt til at vi kan stille en del eksistensielle spørsmålet. Kunsten forteller oss også en historie. Den kan treffe strenger i oss som vi kan utvikle videre. All god kunst står i det godes tjeneste og peker videre på Ham som gav oss evnene til å skape. Det være det enkle som det mest spektakulære. Hver og en av oss er unike for vi er skap av en som er unik, og det er Gud.



Mye av den underholdningen, som vi blir bydd gjennom TV og lettere underholdning, har INGEN VERDI. Det er nesten alle enige i. Den bare bryter ned det som er positivt og riktig. Den bryter ned det kristne og humanistiske grunnlaget som vår nasjon og vårt samfunn er bygd på. Sett på bakgrunn av dette, så er ethvert positivt bidrag i en festival eller i en utstilling av det største gode. Det peker utover – fra det lave og mot de høyere sværer – og hever folks kvardag.



At vi trenger fast grunn under føttene nå når mange ting og forhold forandrer seg så fort, er også rett. Jeg tenker da ikke bare på den tekniske utviklingen og den overfladiske underholdningen, men også på det forholdet at de kristne grunnverdiene brytes ned i vårt samfunn. Det er de som vi har valgt til å styre landet, som er pådrivere i raseringen av kristendommen i landet vårt. Dersom en utstilling eller en festival kan forminske denne negative utviklingen, som vårt land er inne i, så ville det være et under.

At utstillingen har truffet en del av tidsånden i tiden, er vel også riktig. Som en motvekt mot det overfladiske er dette bra. Alt som hever er bra, men en kan ikke stoppe ved en slik utstilling og tro at den kan stille alle de eksistensielle spørsmål eller gi svar på dem. Noe må stå igjen.



Kunsten er jo for det første et uttrykk for menneskets evner og dyktighet. For det andre kan den gi uttrykk for et livssyn og en ideologi, men det er ikke bestandig at den gjør det. Et foto for eksempel fanger inn en situasjon. Det er opp til publikum å tolke den. To mennesker kan legge forskjellige vurderinger i den.

I mange tilfelle kan kunsten også være et uttrykk for menneskets lengsel etter Gud og en høyere eksistens, men kunsten i seg selv kan ikke heve oss opp på Guds nivå. Vi kan ikke gi Ham noe uten at Han først har gitt oss noe på forhånd, og det som Han har gitt oss, er sin Sønn, Jesus Kristus, og forsoningen.



Jeg tror ikke at en kunstutstilling i og for seg selv, kan frembringe en kristen vekkelse, men jeg tror at en kunstutstilling kan sette i gang tanker som både kan heve et menneske og sette det i stand til å stille de virkelig store spørsmålene i tilværelsen. Slike spørsmål er: Hvem er vi? Hvem er Gud? Hva ønsker Gud? Har Jesu forsoning noen betydning? Finnes det en himmel og et helvete? Hvor går vi etter døden?

Vi må derfor håpe på og be om at utstillingen i Kristiansund må føre til at de mennesker som så den og opplevde den som positivt, kan arbeide videre med disse spørsmålene, slik at det kan bli til frelse for dem.



Oskar Edin Indergaard,

Tingvoll