Bok om døden lærer folk å leve

En morgen for tre og et halvt år siden klatret Jo Ørjasæter opp i en stige, falt ned og døde. Boken Tordis Ørjasæter (82) har skrevet om livet etterpå vekker oppsikt.

Jo Ørjasæter skulle rydde i hagen. Tordis laget frokost denne helt vanlige sommermorgenen. Så faller han ned og er død.
Forfatter Tordis Ørjasæter har skrevet mange bøker, og har fått Brageprisen for sin store biografi om Sigrid Undset. I fjor kom den lille boken om livet etter mannens død med den betegnende tittelen «Dagen og dagene».
- Vi fikk over 50 år sammen i et godt ekteskap. Men det var på ingen måte bare idyll, vi hadde våre krangler og stridigheter som alle andre. Når man lever så tett sammen, bli man avhengig av hverandre. Elsker man et menneske, må den ene dø først og den andre leve videre. Slik er livet og døden. For meg kom likevel døden som et sjokk, sier Tordis Ørjasæter.
Hun husker lite fra de første dagene etterpå, fra bisettelsen eller hvem som var der. Deretter var det så utrolig mye som skulle ordnes.
- Hos oss var det Jo som tok seg av alt det praktiske med hus og hage, bil og regninger. Det er helt forferdelig å si det, men da Jo døde, hadde jeg ennå aldri fylt ut en giroblankett. Da lærte jeg meg å bruke nettbanken, forteller Tordis.
Kort tid etter skjedde en fornøyelig tildragelse som Tordis koser seg over å fortelle. En telefonselger ringte for å selge et avisabonnement, og spurte forsiktig om han kunne sende henne en faktura. Da hun svarte at hun brukte nettbanken, syntes hun formelig hun hørte hakesleppet i telefonen.

Øredøvende stilt

Stillheten og ensomheten etterpå ble en sterk opplevelse for Ørjasæter. Et av kapitlene i den lille boken kaller hun «Den øredøvende stillheten.»
- Stillheten slo imot meg. Hvis jeg hadde vært ute på jobb eller et foredrag, og kom hjem, så stod Jo alltid der med åpne armer og tok imot meg. Nå kom jeg hjem til den absolutte stillheten. Det har jeg fremdeles ikke vent meg til. Gode venner gav meg mange cd-er med god musikk som jeg setter på. Da er jeg ikke alene lenger, forteller Tordis.
Alt det prktiske var svært vanskelig for henne det første året. Det tok all hennes tid. Sorgen kom først for alvor andre året.
- Jeg hadde hatt et menneske ved min side som alltid var der. Som var lojal og tålte meg slik jeg var. Jeg er begunstiget med veldig mange gode venner og barn og barnebarn. Allikevel er ensomheten der. Ingen kan erstatte Jo, sier hun.

Greie seg selv

Livet er svært forandret. Etter mannens død må Tordis greie seg selv.
- Jo var et klokt og våkent menneske samfunnsmessig. Når jeg ikke så Dagsrevyen, refererte han innholdet og holdt meg oppdatert. Nå ser jeg Dagsrevyen og debattprogrammer, holder flere aviser og gjør alt jeg kan for å være orientert. Jeg tror det er farlig å slutte med sånt når man blir gammel. Livet har forandret seg og stiller helt andre krav til meg, sier Tordis.
Det var i juli 2006 at mannen døde nærmere 81 år gammel. Ett år etter dødsfallet flyttet Tordis Ørjasæter fra huset og hagen i Bærum til en leilighet i niende etasje på Majorstuen i Oslo.
Hver eneste dag snakket de to med hverandre i telefonen uansett hvor de var i verden. Hun hadde alltid mobiltelefonen på. Etter Jo døde var det vanskelig å forstå at han aldri mer skulle ringe.
- Da jeg flyttet inn i denne leiligheten, ble jeg veldig fortvilet, for jeg tenkte at her finner ikke Jo meg. Men etter to-tre dager kunne jeg langsomt begynne å trives, forteller Tordis.

Verdsette hverandre

Hun og mannen var flinke til å fortelle hvor glade de var over å ha hverandre.
- Vi må uttrykke med ord at vi setter pris på hverandre. Vi må vise det med nærhet og fysiske kjærtegn. Vi må være bevisste at vi har hverandre, sier hun.
- Hvorfor er folk er så lite flinke til å verdsette hverandre?
- Det er et godt spørsmål. Flere har spurt meg om det var fælt han døde så fort at jeg ikke fikk takket ham. Det siste året han levde satt vi ofte på terrassen og pratet. Vi var veldig klar over hvor godt vi hadde det sammen. Det var ikke nødvendig å si så veldig mye.

Autistiske Dag Tore

Tordis og Jo Ørjasæter fikk to døtrer og en sønn. Dag Tore (55) er autist og bor på en institusjon i Asker. Hvordan skulle han skjønne at far var død?
- Det er viktig at foreldre som har funksjonhemmede barn, er trygge for at barnet får det godt når foreldrene dør. Vi snakket mye om at far er død. At far er i himmelen. Når jeg spør hvor far er, svarer han alltid at far er i himmelen. Dag Tore har alltid vært flink å hjelpe til. Han dekker alltid bordet. Selv etter at faren døde, dekket han til tre. Jeg spurte ham hvor far var. Da tok han bort den ene tallerkenen.
- Etter at jeg flyttet inn i leiligheten, står han og ser lenge på bildet av Jo. Nå dekker han bare til to.

Støtte i troen

Tordis synes troen har vært en hjelp i tiden etter mannens bortgang.
- Jeg har en bønn, hver kveld: «Kjære Gud, når jeg våkner i natt, er du hos meg. Hvis jeg ikke våkner mer, er jeg hos deg». Det er skjønt sagt. Jeg er ikke helt alene, likevel, sier Trodis Ørjasæter.

- Tordis Ørjasæter (82)
- professor emeritus
- litteraturkritiker
- Brageprisen for biografien om Sigrid Undset; flere andre priser
- skrevet en rekke bøker; oversatt til en rekke språk