Raftoprisen: En pris til rett tid

Syriske flyktninger i Libanon går sin niende krigsvinter i møte. Verden har glemt dem. Andre kriser dominerer overskriftene. Raftoprisen løfter dem tilbake i rampelyset.

Årets Raftopris går til syrisk-libanesiske Rouba Mhaissen (31). Hun får prisen for sin kamp for syriske flyktninger i Libanon. Slik blir denne prisen både en påminnelse om at flyktningene fortsatt finnes, og at de fortsatt trenger det internasjonale samfunnets hjelp.

Det er nemlig ikke slik at ting har gått seg til, selv om vi hører mindre om de syriske flyktningene. Det er ikke blitt festligere å bo i tynne plasttelt i Bekaadalen.

Det er ikke blitt lettere for flyktningbarna som må tigge på gatene i Beirut, for å brødfø familiene sine, og som dermed mister årevis med skolegang. Og for mange er det er ikke blitt så mye tryggere å vende tilbake til Syria. For trygghet kommer an på hvem du er. Grunnen til at de flyktet, eksisterer fortsatt.

For mange flyktninger i Libanon er livet ekstremt tøft. De synker ned i gjeld, de har ikke lovlig opphold, og de lever i stadig redsel for å bli arrestert og deportert. Libanon viste en enorm generøsitet da de i sin tid åpnet grensene for syrerne.

I dette lille landet, som er på størrelse med Rogaland fylke, var hver fjerde person flyktning da krisen var på det verste. Presset på infrastruktur som vann, kloakk og strøm var enormt. Skolene og sykehusene var overfylt.

De siste årene har generøsiteten minket. Det er forståelig. Libanon og de andre landene som grenser til Syria har måttet ta en altfor stor del av belastningen med flyktningkrisen. Grensene er blitt stengt. Retorikken er blitt hardere. Flyktningene får skylden for det som går galt i Libanon. Motsetningene mellom lokalbefolkningen og flyktningene øker.

Tidligere i år åpnet libanesiske myndigheter for tvangsretur av flyktninger til Syria. Ifølge Raftostiftelsen blir de politiske innstrammingene kombinert med ren diskriminering som trakassering og angrep på flyktninger. Dette skaper frykt og mismot.

For mange er fremdeles redde for å reise hjem. Andre har ingen ting å reise hjem til, slik som innbyggere i sønderbombede bydeler i Homs, Aleppo og Damaskus.

Libanon er likevel ikke alene om å ty til tvangsretur. Nylig ble det kjent at president Erdogan vil kaste syriske krigsflyktninger ut av Tyrkia. Opp til tre millioner flyktninger kan bli plassert i leirer på den andre siden av grensen.

I forbindelse med pristildelingen minner Raftostiftelsen Libanon på forpliktelsene landet har ifølge internasjonale avtaler. De understreker at alle, også mennesker på flukt, har rett på beskyttelse og grunnleggende menneskerettigheter.

Men Raftostiftelsen minner også det internasjonale samfunnet på at jobben ikke er gjort. Så lenge det er ufred i Syria, må flyktningene tas vare på. En urimelig stor del av byrden er lempet over på nabolandene. Slitasjen er enorm, både på flyktningene og vertslandene.

Mange internasjonale hjelpe­organisasjoner har trappet ned eller avsluttet arbeidet sitt i Libanon. Rouba Mhaissen og organisasjonen hun har grunnlagt, Sawa for Development and Aid (SDAID), er blant unntakene. Mhaissen har en doktorgrad i kjønn og utviklingsøkonomi fra School of Oriental and African Studies ved University of London.

Raftoprisvinneren har fartet kloden rundt og talt de syriske flyktningenes sak i internasjonale fora. Både i talene og i sitt praktiske arbeid, har hun særlig omsorg for situasjonen til kvinner og barn på flukt.

Kvinnene og barna er særlig hardt rammet i denne krisen som har vart så altfor lenge. De unge jentene er sårbare for overgrep og barneekteskap. Hvor sårbart det er å være kvinne på flukt, fikk vi blant annet et glimt av i fjor vår da det ble kjent at syriske kvinner ble tvunget til sex av menn som deler ut nødhjelp på vegne av FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Samtidig har omfanget av vold i hjemmet økt dramatisk i flyktningbefolkningen. Mange kvinner bærer også tunge byrder som hovedforsørgere, fordi fedrene, brødrene og ektemennene er vekk. Mange menn er drept, andre er bortført, fanget eller har flyktet. Ofte klarer kvinnene slett ikke å forsørge familien alene. Fattigdommen blant flyktningene er blitt mer akutt.

Dette er den rå virkeligheten­ årets Raftoprisvinner prøver­ å lindre og endre. Måtte prisen­ hjelpe henne på veien. Årets tildeling kom i rett tid. F­lyktningkrisen fra Syria er på ingen måte over.