Demokratietssvakeste punkt

Hva skal vi gjøre med nettdebatten? Ingen av oss vet egentlig svaret. Vi plages av å lese hvor harde ord som brukes, og hvor lite respekt mennesker viser for hverandre. Flere medier har allerede stengt kommentarfeltene, og man drøfter ulike tiltak for å få bukt med mer av det som forstyrrer den offentlige debatten. Grunnleggende er kommentarfelt en glimrende ide. Den gjør veien mellom debattanter mye kortere. En dialog som før ville kreve dager og uker i avisspaltene, kan nå gjøres vesentlig mer effektiv ved at åpenbare feil eller misforståelser kan ryddes av veien nærmest umiddelbart. Men mulighetene kommer med en pris.

I går morges fortalte NRK om lokalpolitikere som vegrer seg for å stille til valg på grunn av hets og sjikane, noen ganger rene trusler. I noen få tilfeller blir politiet involvert. Men de fleste av disse ytringene er ikke kriminelle. Og vi bør så langt som mulig unngå å ty til lovverket for å få bukt med uvettig adferd på nett. Men hva i all verden skal vi gjøre? Vi har selv bidratt til å skape et problem vi ikke kjenner løsningen på.

Fra medienes side er det egentlig en dypt irrasjonell situasjon. Vi har gjort oss avhengige av en aktør som samtidig ødelegger oss. Facebook har blitt en uunnværlig plattform for formidling av stoff også fra tradisjonelle medier. Samtidig har vi ikke redaktørkontroll over innholdet på disse plattformene, og Facebook har overtatt store deler av annonsemarkedet. Egentlig burde noen kloke hoder for lengst ha etablert andre plattformer for redaktørstyrte medier.

Både Dagen og andre medier har gjennom mange år tilbudt kundene våre en redigert virkelighet. Vi kan ikke fortelle alt som har skjedd siden i går, men vi forteller det vi mener er viktigst til hver av våre kundegrupper. Det er her redigeringen kommer inn i bildet. Sånn er det også på debattsidene. Vi kan ikke trykke alle innleggene vi får tilsendt, men vi gjør en forhåpentligvis skjønnsom avveining mellom en rekke ulike hensyn.

På nett er plassen tilnærmet ubegrenset. Men hva gjør vi når ytringene er av en slik art at de hindrer andre ytringer, eller at folk som kunne levert konstruktive og viktige bidrag i debatten velger å holde seg unna? Satt på spissen ønsker ingen av oss en situasjon hvor en liten håndfull nettroll med stort engasjement og mye tid får ødelegge den offentlige samtalen.

Men før vi går for langt i å fordømme de såkalte nettrollene, bør vi ta noen skritt tilbake. Storbritannias legendariske statsminister Winston Churchill blir tillagt to tilsynelatende ganske ulike sitater om demokratiet. Det ene går ut på at demokrati er den verste styringsformen, bortsett fra alle de andre styringsformene vi har prøvd fra tid til annen. Det andre går ut på at det beste argumentet mot demokrati er en fem minutters samtale med gjennomsnittsvelgeren.

Sannsynligvis kan vi kjenne oss igjen i begge utsagnene, i større eller mindre grad. Særlig hvis vi kan skylde på noen andre. Realiteten er vel, enkelt og brutalt, at demokratiets svakeste punkt er hver og en av oss.

Det er slett ikke slik at store mengder studiepoeng automatisk gir visdom. Det er heller ikke slik at eldre folk alltid er klokere enn yngre. Og det er i hvert fall ikke slik at rike mennesker nødvendigvis vet bedre enn fattige. Ikke så sjelden opplever vi at det er tvert imot. I denne erkjennelsen ligger noe av demokratiets genialitet.

I et kunnskapssamfunn som det vi lever i kunne det virke tilforlatelig å la ekspertene styre på våre vegne. Vi lener oss på forskning, på statistikk og prognoser, og søker et slags minste felles multiplum i jakten på det gode samfunn. Men så vet vi at det er ikke sånn det fungerer.

En av mine store skuffelser da jeg skulle studere sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, var oppdagelsen av hvor mye av studiet som handlet om ytre strukturer og hvor lite som handlet om ideologi. Feilen var naturligvis min egen. Jeg hadde urimelige forventninger til hva dette faget skulle og kunne levere. Etter hvert ble dette i seg selv en lærdom, og en påminnelse om at det ikke finnes ett vitenskapelig svar på hvordan vi etablerer et samfunn som er godt for alle.

Derfor trenger vi arenaer hvor mangfoldet av stemmer kan bli hørt. «Elite» er som regel en betegnelse på noen andre enn meg selv. Det er lett å skyte på «elitene», men i praksis tilhører mange av oss ulike slags eliter. Vi unngår bare å bruke den betegnelsen. Og så finnes det en del som virkelig er underprivilegerte. Om debattspalter skulle være til for noen, må det i hvert fall være for dem.

Men vi er helt avhengige av hverandre for å unngå at hver og en av oss bidrar til å undergrave demokratiet. For det bor en populist i oss alle. Det er ikke forbeholdt noen andre. Vi har alle potensial til å snakke om vår neste på en usann og respektløs måte, på en måte som gjør at de som tenker annerledes enn oss selv, ikke våger å si hva de mener. Her og nå kan det kanskje virke beleilig, for da får vi dominere scenen selv. Men i morgen kan rollene være snudd på hodet. Derfor kan ingen av oss nøye oss med å skylde på andre. Demokratiet er aldri sterkere enn menneskene det består av.

Tarjei Gilje

redaktør i Dagen