BIBELEN: William Tyndale svart
...
BIBELEN: William Tyndale svarte: «Jeg forsaker paven og alle hans lover! Om Gud bevarer mitt liv, så skal det ikke gå mange år før enhver gutt som arbeider på markene, vil kjenne mer til Skriftene enn det paven gjør!» skriver Stig Magne Heitmann. Illustrasjonsfoto: Fotolia
Reformasjonen kostet
Del
Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Markeringen av at det er 500 år siden Martin Luther skrev 95 teser mot avlatshandelen og dermed skapte et gjennombrudd for den protestantiske reformasjonen, har blitt behørig markert på flere måter.

I Norge er det utgitt flere bøker om Martin Luther, og både lutherske og andre kirker har markert «Nåden aleine» som reformasjonsjubileets slagord og hatt det som tema for teologisk drøfting og forkynnelse.

Diskusjon om hva «nåden alene» betyr, har også gått i sosiale medier, og den har avdekket en bekymringsfull forståelse i enkelte kretser av hva det betyr. Men det er ikke tema for denne artikkelen.

«Nåde alene» (latin: sola gratia) er ett av fem reformatoriske «sola»-begreper: Sola fide (troen alene), sola gratia (nåden alene), Skriften alene (sola scriptura), Kristus alene (solus Christus) og Guds ære alene (sola Deo gloria). Videre omtale av disse er heller ikke tema for denne artikkelen.

Men temaet er: Sitter vi igjen med et inntrykk av at det var Martin Luther alene (solus Luther) som skapte reformasjonen? For det første: Reformasjonstiden varte mye lenger enn Martin Luthers levetid.

Det hadde skjedd mye før hans tid. Dernest: Det var mange andre som bar på de samme tankene og kjempet den samme kampen samtidig med ham. Og for det tredje: Det var mange som betalte en mye høyere personlig pris for å stå for de reformatoriske ideene. Disse ideene ble betraktet som heresi av den herskende kirke, og mange måtte betale martyriets pris.

Derfor er det underlig å registrere at reformasjonsjubileet er så ensidig «teoretisk» og teologisk. Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Jeg bekjenner meg som lutheraner. Jeg slutter meg til de lutherske bekjennelsesskriftene. Jeg tror at Martin Luther var et redskap utvalgt av Gud til å bli en nøkkelperson i den sårt tiltrengte reformasjonen. Jeg tror at Gud brukte Luther på en spesiell måte på det riktige tidspunkt. Men jeg synes det er på sin plass å løfte fram også andre reformasjonsskikkelser.

Mange bibellesere hadde allerede før Luther, Calvin og Zwingli oppdaget at pavekirken ikke sto for sentrale bibelske sannheter. Det er snakk om waldensere, lollarder, husitter, utraquister, taboritter og moravianere/brødremenigheter.

De forkynte og underviste om sine nye oppdagelser – privat, i menigheter og ved universiteter. Ikke få ble grepet av det bibelske og evangeliske budskapet disse presenterte, men mange ble også alvorlig forfulgt av både kirke og statsmakt. Noen ble avsatt fra sine stillinger, andre led martyrdøden fordi de ikke kunne fornekte sannhetene de hadde funnet i Bibelen.

Anabaptistene ble først en stor bevegelse i senreformatorisk tid med størst utbredelse i Sveits, Tyskland og Nederland. Men allerede en samtidig av Luther, den tyske teologen Balthasar Hubmaier, forkynte det anabaptiske standpunktet, og på grunn av det ble han forfulgt og til sist henrettet.

Anabaptistene ble svært radikale, og forfølgelsen derfor hardere og hardere. Tallet på martyrer blant disse anonyme reformatorene er enormt stort.

John Wycliffe må regnes som en av reformasjonens forløpere. Han ble født i 1328 i Yorkshire i England. Som ansatt ved universitetet i Oxford var han en glitrende teolog og respektert debattant. Han mente kirken trengte en reformasjon for at det skulle bli slutt på dens rikdom, korrupsjon og maktmisbruk.

Prester og munker reiste seg mot ham og hans voksende gruppe av etterfølgere, lollardene. Menneskelige tradisjoner og seremonier og falsk lære hadde fortrengt sann omvendelse og etterfølgelse av Jesus i kirken. Siden det ikke var mulig for lekfolket å få kunnskap fra Bibelen – både fordi få kunne lese og fordi den bare var tilgjengelig på latin, ble de ledet inn i et åndelig mørke.

Erkebiskopen av Sadbury hadde makt til å avsette Wycliffe fra hans embete ved Oxford universitet. Mens verdslige ledere stilte opp for Wycliffe, sto de geistlige imot ham. Paven utstedte en bannbulle mot Oxford universitet der det blant annet heter: «Disse (Wycliffe og hans tilhengere) har som mål å ta fra Kirken dens status, ja til og med dens verdslige makt … Disse synspunktene strider mot den klare og sanne kunnskap i Skriftene.»

Erkebiskopen av Canterbury kalte sammen til et møte der teologiske doktorer og professorer og jurister forbød enhver å forkynne og lære i samsvar med Wycliffes oppdagelser av de bibelske sannhetene. De mente at lollardene «forvirret gode kristne angående den katolske lære».

Wycliffes lære var som slangens gift, sa de. Etter at Wycliffe døde i 1384, fortsatte opposisjonen mot ham. Levningene ble fjernet fra graven og brent. Motstanderne trodde de kunne gjøre slutt på innflytelsen hans, men i stedet økte innflytelsen, og Wycliffes gjerning ble til stor inspirasjon for reformatorene.

Johann Huss ble født i Bohemia i 1372. Etter teologistudier i Praha, ble han prest og fra 1409 rektor ved universitetet. Han var sterkt påvirket av skriftene til Wycliffe. Som Wycliffe hevdet han at bare Skriftene skulle ha autoritet i de saker som gjaldt kirkens lære og liv. Og som Wycliffe var Johann Huss opptatt av at kristne måtte få Bibelen på sitt eget språk.

Paven og geistligheten reagerte kraftig, men Huss-tilhengerne, reformistene, økte sterkt i antall. Paven utstedte en bannbulle mot skriftene fra reformistene. Huss og de som fulgte ham, fikk forbud mot å forkynne og undervise. Huss selv ble innkalt til et møte i Köln der han ble beskyldt for heresi.

Huss ble først ekskommunisert fra kirken. I 1414 var det et nytt konsil i Konstantz. Der ble Huss ydmyket, hånet og fysisk avstraffet. Han ble kalt «ringlederen for heretikerne». De skar av ham håret, og på det blodige hodet satte de en papirhatt med bilder av demoner. Men Huss svarte: «For min skyld bar Herren Jesus en tornekrone. Så hvorfor skulle ikke jeg for hans skyld bære den lette kronen, selv om den er en skammelig ting.»

Da hertugen av Bavaria prøvde å få ham til å trekke tilbake sin lære, svarte Huss: «Nei! Aldri har jeg lært noe som var galt, og det jeg har forkynt med mine lepper, skal nå forsegles med mitt blod.» Før han led martyrdøden ved å bli brent på bålet, sa motstanderne: «Nå overgir vi din sjel til helvetet.»

Men Huss løftet øynene mot himmelen og sa: «Men jeg overgir min sjel som du har frelst, Herre Jesus Kristus, i dine hender.» Ikke bare Huss ble brent på bålet, men også alle bøkene han hadde skrevet.

Reformatoren Johann Huss ble brent og asken kastet på Rhinen, men reformasjonens kraft kunne ingen stanse. Ved sin død ble Huss en større trussel mot paveveldet enn han hadde vært i løpet av sitt liv, heter det.

På 1300-tallet florerte det med overtro, vranglære og moralsk forfall i den engelske kirken. Lollardene opplevde økt forfølgelse. De geistlige ville at kongen skulle dømme lollardene til å brennes. Loven om brenning av heretikere, «De heretico coburendo», ble vedtatt i 1401.

Den første som ble brent, var presten og Wycliffe-tilhengeren William Sartree. En annen var Sir John Oldcastle. Da han ble ført til retterstedet, ba han Gud tilgi fiendene. Han formante folket til å følge det som står skrevet i Skriftene og holde seg borte fra lærere som levde i strid med Kristi lære.

William Tyndale (1494-) «var utvalgt av Gud til å grave opp røttene og fundamentet til pavens herrevelde,» står det i «Foxe’s Book of Martyrs». Hans livsgjerning var å oversette Bibelen til engelsk. På glimrende vis avslørte han pavekirkens vranglære, noe som naturligvis vakte geistlighetens vrede.

«Vi vil heller ha paven enn Guds lov,» sa disse. Men Tyndale svarte: «Jeg forsaker paven og alle hans lover! Om Gud bevarer mitt liv, så skal det ikke gå mange år før enhver gutt som arbeider på markene, vil kjenne mer til Skriftene enn det paven gjør!»

Tyndale oversatte Bibelen til engelsk. De hellige bøkene åpnet øynene på hele den engelske nasjonen. Men i 1536, etter at Tyndale hadde flyktet fra England til Nederland, ble han arrestert, hengt og brent til døde.

Da han ble brent, ba han: «Herre, åpne øynene til Englands konge!» Biblene han hadde fått trykket, ble spredt over hele England. Det nye testamentet på folkets språk ble snart Englands mest leste bok.

Mange, mange flere reformatorer i England og Skottland kunne vært omtalt, som Thomas Cranmer (1489-1556), Patrick Hamilton (1504-1527) og George Wishart (1513-1546).

De franske protestantene, hugenottene, hadde også fortjent omtale. De ble utsatt for massedrap iverksatt av den katolske dronningmoren, Catherine de Medici.

På denne bakgrunn er det uforståelig at kateket i St. Paul menighet, Reidun Jofrid Kleppestrand, skriver i artikkelen «Reformasjonen – hva formidler vi til våre barn?» (Dagen 11.12.2017) at «Vi har ingen historisk dokumentasjon på at det var en utbredt forfølgelse av dem som ikke ville tilhøre Kirken.

Det er også en myte at det var en forfølgelse av dem som kommer med nye ideer …» Både den romersk-katolske kirke og de som takker for reformasjonen, vil tjene på sannferdighet.

Det viktigste resultatet av reformasjonen er at vi har tilgang til Bibelen på våre egne språk. Men de første oversettelsene kostet blod og forfølgelse. Når vi i dag har tilgang til flere oversettelser på norsk og engelsk og andre språk, må vi ikke da tenke i takknemlighet på de som valgte å gå smertens vei for å gi oss denne muligheten?

Bibeloversetterorganisasjonen Wycliffe forteller i dag at noen av deres oversettere trues på livet i landene de arbeider i. Åpne Dører begynte med smugling av Bibelen inn i land der den var en forbudt bok. I enkelte land er det forbundet med dødsstraff å eie en Bibel eller forkynne dens budskap.

Det vil alltid være kamp der Bibelens budskap forkynnes. Det kan faktisk også være kamp og strid innad i kirken. Vi gjør klokt i å se hen til reformatorene for å få mot og kraft til å stå for de bibelske sannhetene.