De forfulgtes rop
La oss be for dem – be om at de må få styrke til å holde ut.
Paulus glemte aldri hva han hadde gjort mot noen av de første kristne. Han forfulgte dem til byer i utlandet. Han brukte trusler. Han pinte dem ved utspekulerte midler. Han tvang dem ved pinsler til å spotte. Da Stefanus ble steinet, passet han bødlenes klær. Han så på og nikket. Ivrig. Han var en religiøs ekstremist (Apg 26:10 –11).
Han hørte nok smertefulle lyder under piskeslagene. De ropte navnet Jesus. De visste at Jesus selv ble forfulgt sammen med dem. Samtidig bekjente de Jesus som Herre. De ropte om hjelp, utholdenhet, utfrielse. De bad om at han måtte legge fiendene til skammel for sine føtter. Eller om at de måtte bli omvendt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Til Bibelleserringen kom for en tid siden følgende melding et sted ifra:
«Be for oss. Vi rammes av ulike terrorangrep. Alle minoriteter her lever i stor frykt. Både pastorer, menighetslemmer og fremmede er allerede drept. Kristne bevegelser lever under trusler.»
Jesus har ikke lovt de forfulgte noen umiddelbar utfrielse. Noen blir martyrer. Men ropene deres blir aldri overhørt i himmelen. Og han er selv ekstra nær. De lider «med Ham». Og hans ord fra bergprekenen blir så aktuelle:
«Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere. … Stor er den lønn dere har i himmelen.» (Matt 5:11–12).
Salige, midt i lidelsen. La oss be for dem – be om at de må få styrke til å holde ut.
