Religionsmøtet ved kirkelige handlinger

I mange av Den norske kirkes menigheter møter de ansatte ofte mennesker med en annen tro. Hvordan kan vi som kristen kirke vise nestekjærlighet og gjestfrihet i møte med mennesker av annen tro, og samtidig unngå å opptre slik at skillet mellom ulike religioner utviskes på en måte som kommer i konflikt med vår egen og kanskje også andres tro?

Dette spørsmålet tegner noe av bakgrunnen for denne pastorale veiledningen som Bispemøtet ut fra sitt tilsynsansvar i kirken nå utarbeider.

Det er umulig å levere detaljerte henvisninger om hvordan man bør handle i hvert enkelt tilfelle som måtte oppstå. Denne veiledningen gir noen grunnleggende retningslinjer som vi ønsker at man følger opp i lojalitet med kirkens tro og ordninger, og med klokskap og forståelse for hva situasjonen krever.

1. Kristen tro i møte med andre religioner

Det nye testamente viderefører den eksklusive linjen fra GT der troen på og dyrkelsen av Jahve ikke tåler noen rivaler:

«Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Men i NT knyttes denne linjen sammen med troen på Jesus Kristus:

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Joh 14,6)

Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved. (Apg 4,12).

Samtidig er bildet mer nyansert. I sin berømte tale på Areopagos (Apg 17, 22-31) tar Paulus opp og bekrefter tanker og forestillinger fra gresk filosofi. Når han sier om Gud at han «bor ikke i templer reist av menneskehender, og trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med», så er dette kjent stoff for grekerne.

Det samme gjelder disse utsagnene: «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» Paulus finner hos grekerne sannheter som han kan bekrefte og samtidig bruke som tilknytningspunkt for forkynnelsen av evangeliet.

Det er på denne bakgrunnen ikke overraskende at Paulus i Romerbrevet både polemiserer mot hedningenes avgudsdyrkelse og livsførsel (1,18 ff), og samtidig anerkjenner at det i deres samvittighet finnes en innsikt i Guds lov (2,14f).

Logos

I det første kapittel i Johannesevangeliet finner vi en teologisk refleksjon med stor betydning for forståelsen av kristendommens forhold til andre religioner. Her fremstilles Jesus som inkarnasjonen av det evige Ordet (gresk: logos = ord/fornuft). Dette Ordet kommer fra Gud og er selv Gud. Det lyset som er i ham skinner i mørket (1,4) og lyser for hvert menneske (1,9). Når Jesus kommer til verden, kan evangelisten si: Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham (1,11).

En av oldkirkens skarpeste tenkere, Justin Martyr (ca. 100 – 165), har videreutviklet logos-teologien hos Johannes i sin teologi om «det utsådde ordet» (logos spermatikos). I følge Justin har «logos» vært «sådd ut» i verden fra skapelsen av og det har virket inn på menneskenes tanker. Derfor kunne f.eks. Sokrates, som levde lenge før Jesus, erkjenne at avgudsdyrkelsen ikke var annet enn tomhet.

Med ståsted i logos-teologien kan vi tro at det over alt i verden finnes lys og visdom fra Kristus som evangeliet om ham kan gripe fatt i og bekrefte. Men ikke bare det, i alle kulturer finnes det også innsikter som kristne kirker kan ta til seg og lære av. For den visdom som finnes i logos er større enn noen kirke kan romme.

Mat og gudsdyrkelse

I sitt første brev til Korinterne tar Paulus opp et spørsmål som åpenbart har vært vanskelig for de kristne i Korint:

Kan vi spise mat som selges på torget, når den først kan vært ofret til avgudene i et hedensk tempel?

Til dette svarer Paulus at det bare finnes én Gud, og at andre «såkalte guder» ikke er virkelige (1 Kor 8,4-6).  Derfor er ikke noen mat uren for kristne, de kan spise alt. Men de bør gi avkall på denne friheten hvis en svakere samvittighet enn deres egen kan bli ført til fall fordi de spiser (1 Kor 8,7-13).

Senere i samme brevet tar Paulus opp et beslektet, men mer alvorlig tema: spørsmålet om kristne kan delta ved avgudsdyrkelsen. Her er Paulus avvisende. Den som har fellesskap med Kristus i nattverden, kan ikke også ha fellesskap med onde ånder. For «slike offer blir ofret til onde ånder og ikke til Gud» (1 Kor 10,20).

Tekstene fra 1 Kor 8 + 10 i denne sammenhengen viser at gudsdyrkelse er tilbedelse og kultus, og dermed et dynamisk og reelt uttrykk for et menneskes tro. Kultiske handlinger som nattverd og bønn er uttrykk for det livsfellesskap som den døpte har med Kristus.

Den som deltar i dette fellesskapet, kan ikke også være en aktivt tilbedende deltaker ved tilsvarende kultiske fellesskap innenfor en annen religiøs ramme. Det betyr imidlertid ikke at en kristen dermed er forhindret fra å være til stede.

Sammenfatning

På denne bakgrunn gis en åpning for at kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger kan romme tekster og kulturelle uttrykk som ikke har et spesifikt kristent innhold. Også utenfor kirken finnes sannhet og skjønnhet som lar seg inkorporere i en kristen livstolkning, og som derfor kan hentes inn i kirkerommet. Derimot kan kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger ikke romme en kultisk utøvelse av annen tro, fordi en slik utøvelse vil komme i konflikt både med Det første bud og med troen på Kristus og evangeliet.

2.  Religionsmøtet og bønn

Ulike former for felles offentlig bønn

Kan kristne be sammen med mennesker av annen tro innenfor rammen av en gudstjeneste eller en kirkelig handling, eller en annen religiøs samling av offentlig karakter?

Her er det først nødvendig å slå fast at bønn er noe mer enn bare å resitere en tekst. Bønnen retter seg alltid mot en guddom, og er derfor en form for gudsdyrkelse.

Vi kan skille mellom ulike former for felles bønn:

En kristen kan være til stede ved bønn i en annen religiøs sammenheng, for eksempel i en moské eller et buddhistisk tempel. Dette vil ofte være del av en dialogisk prosess der mennesker av ulik tro lærer hverandres tro og trospraksis å kjenne. Nærvær er ikke det samme som deltakelse, og derfor finnes det heller ingen grunn til å advare mot dette, snarere tvert imot. Tilsvarende kan også kristne gjerne invitere mennesker av annen tro til å være til stede ved en kristen bønnesamling eller gudstjeneste.
 

Det kan skje at mennesker med ulik tro kommer sammen for å be samtidig, men ikke i form av felles bønn. De enkelte deltakerne ber da bønner i samsvar med sin egen tro, mens andre gjør det samme på et annet sted, eventuelt på samme sted, men ikke helt synkront.  Dette skjedde da paven i 1986 sto som vertskap for en bønnesamling for fred i Assisi. Prinsipielt er en slik form for bønn ikke veldig forskjellig fra det å være til stede ved andres bønner, i og med at det ikke handler om felles bønn i egentlig forstand.

Dersom man fra kirkens side ønsker å medvirke i en slik sammenheng, er det viktig at det markeres et tydelig skille mellom de ulike religionene som er involvert, samtidig som man utad kommuniserer på hvilke premisser man deltar. Slik kan man avgrense seg mot misforståelser.
 

En tredje form kalles gjerne «interreligiøs bønn». Her ber mennesker av ulik tro samtidig samme bønn.

Med utgangspunkt i forståelsen av bønn som gudsdyrkelse blir denne formen for felles bønn dypt problematisk. Selv om en kristen mentalt retter bønnen mot den treenige Gud, deltar man her likevel i én felles kultisk handling som retter seg mot flere guddommer. Det er vanskelig å komme bort fra at en slik bønneform må vurderes som religionsblanding i konflikt med Det første bud.

Bønn i det private rom?

De samme vurderinger som er gjort gjeldende ovenfor med sikte på gudstjenester eller andre offentlige tilstelninger, vil i prinsippet også gjelde for bønner i det private rom, f.eks. i en familie eller mellom venner. Men det fellesskapet som består mellom mennesker i en slik kontekst er så dyptgripende at det her kan være nødvendig med en mer sammensatt vurdering. En kan eksempelvis tenke seg en situasjon der foreldre står ved et barns sykeseng.

3. Religionsmøtet ved kirkelige handlinger

De kirkelige handlinger: dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd, har to sider som henger nøye sammen. I et antropologisk perspektiv er dette viktige overgangsriter i menneskers liv.

Kirken bør i utgangspunktet være åpen og imøtekommende overfor ønsker som familien og andre pårørende har ved disse anledningene. Samtidig er de kirkelige handlinger grunnleggende teologisk bestemt. De er offentlige gudstjenestelige samlinger, basert på den kristne tro og livstolkning. Alt som skjer her er festet i bekjennelsen til Den treenige Gud.

Rammen rundt de kirkelige handlingene er normalt kirkehuset. Dette rommet er stort og kan romme mye, men det er ikke grenseløst. For bruken av kirkehuset i Den norske kirke er det gitt noen bestemmelser som finnes i «Regler for bruk av kirkene». Dette regelverket innledes med en hovedbestemmelse som legger grunnen for alt som skal skje i dette huset: Kirken er vigslet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse.

Med dette dobbelte utgangspunktet vil kirken ut fra sin bekjennelse ikke bare tåle, men se positivt på at kirkehuset får romme et mangfold av menneskelige uttrykksformer som formidler skjønnhet, livserfaring og visdom. I et skapelsesteologisk perspektiv vil dette gjelde også om disse innslagene ikke direkte gir uttrykk for kristen tro, så lenge de ikke er i strid med denne. Men hvis de kommer i konflikt med en kristen livstolkning, må kirken kunne avvise disse som upassende i en kirkelig handling.

Vigsel og gravferd

Liturgiene for de kirkelige handlingene inneholder faste ledd, som ikke kan endres. Dette betyr at man ikke kan velge andre tekster eller bønner enn de som liturgien åpner for. Bibeltekster kan dermed ikke byttes ut med tekster hentet fra andre kilder.

Samtidig åpner liturgiene ved to av de kirkelige handlingene, nemlig vigsel og gravferd, opp for ulike innslag i tillegg til de faste leddene. I en flerreligiøs familie vil det da kunne komme ønsker om innslag i form av sang og musikk, tekster eller danser hentet fra andre religiøse tradisjoner.

Slike innslag må vurderes ut fra noen grunnleggende kriterier. De må: 

- passe inn i kirkerommets karakter av å være et hellig hus, vigslet til Guds ære

- respektere handlingenes gudstjenestelige preg

- unngå å komme i konflikt med kirkens tro og bekjennelse

De som fra kirkens side har ansvar for de kirkelige handlingene, som oftest vil det være prest og kantor, vil her kunne stå ovenfor flere avgjørelser som ligger i grenseland. Her kreves både menneskelig innlevelsesevne og et godt teologisk skjønn. Man må være imøtekommende overfor dem som er involvert, samtidig som man må handle i samsvar med kriteriene som er angitt ovenfor.

Videre er det nødvendig å ta hensyn til at alle avgjørelser vil kunne skape presedens ved senere anledninger. Selv om den enkelte situasjon vil oppleves som særskilt og enestående, vil det komme liknende situasjoner i fremtiden der premissene for tidligere avgjørelser ikke vil være kjent, bare konklusjonen.

Formidling og kontekst

Det kan tenkes at noen ønsker at en tekst fra en annen religiøs tradisjon blir lest eller sunget. Dette handler om mer enn bare hvilket innhold teksten etter sin ordlyd formidler. Selv om dette innholdet i og for seg ikke skulle være problematisk utfra et kristent ståsted, er teksten likevel hentet fra en annen kontekst med dennes referanserammer, og dette bestemmer også hvordan teksten blir tolket og opplevd.

Et kapittel fra Koranen kan etter sitt innhold være helt i samsvar med kristen tro, men fordi det er en korantekst, reises spørsmålet om teksten kan leses og tolkes uavhengig av den større sammenhengen som den står i.

Når tilhørerne vet at denne teksten er en korantekst, vil de ikke bare forholde seg til ordene i teksten, men også til konteksten teksten er hentet fra, nemlig Koranen og dermed også islam. Mange vil da trolig reise en del spørsmål som angår forholdet mellom kristendommen og islam, og disse spørsmålene kan skape forvirring.

Dette vil i enda sterkere grad gjelde hvis teksten ikke bare leses av et familiemedlem, men av en leder for en muslimsk menighet som kanskje resiterer teksten på tradisjonelt, syngende vis. For en muslim vil en slik lesning fra Koranen i seg selv være uttrykk for tilbedelse, og da blir grensen mellom tekstlesning og kultisk handling vanskelig å få øye på.

Denne utfordringen er svært krevende å forholde seg til. Det må være et viktig anliggende at tilhørerne ikke blir latt alene med usikkerheten som her kan oppstå. En slik tekst bør derfor ikke bli lest på en måte som fremtrer som kultisk, og den vil i alle tilfeller måtte møtes med et kristent svar ved at presten, enten umiddelbart eller senere i handlingen, gir en kommentar eller tolkning til denne fra et kristent ståsted.

Liturgisk bønn

Det kan tenkes at noen fra familien eller andre vil ønske at det ved en vigsel eller en gravferd kan leses eller bes en bønn fra en annen religiøs tradisjon. Dersom det skulle skje, vil de som sitter i kirken oppleve en svært flertydig situasjon. De er kommet til en kirkelig handling som er innrammet av troen på Den treenige Gud, men opplever at her blir en annen religion gitt rom, ikke bare ved et kulturinnslag eller tekstlesning, men ved bønn.

Menigheten vil her oppleve at de ikke bare er tilstede ved en annens bønn, men at de, enten direkte eller indirekte, også bes om å bli med og be sammen med den som leder bønnen.  Dermed vil denne bønnen arte seg som interreligiøs bønn.

Ut fra det som er sagt tidligere om interreligiøs bønn, vil det ikke kunne gis rom for en slik bønn i en kirkelig handling. Mens en religiøs tekst etter sitt innhold ikke behøver å være annet enn et stykke livstolkning som også kristne kan slutte seg til, så er en bønn alltid uttrykk for tilbedelse og dermed også for en gudsdyrkelse som bare kan ha sin plass i kirkehuset når den retter seg til Den treenige Gud.

To handlinger fra ulike religioner?

Noen prester har opplevd å bli spurt om å la den kristne gravferden være én av to gravferder forsamme avdøde, der den andre gravferden avholdes i regi av et ikke-kristent trossamfunn. En kan tenke seg at liknende forespørsler vil kunne komme for ektepar som ber om forbønn for borgerlig inngått ekteskap, og der det også skal være en tilsvarende seremoni i en annen religiøs sammenheng. Bakgrunnen for slike ønsker vil være at familien opplever at en slik ordning best ivaretar hensynet til alle involverte på en likeverdig måte.

Dersom det er snakk om handlinger som skjer andre steder enn i et vigslet kirkerom, er det fra kirkens side ingen avgjørende hindringer mot at de to seremoniene kan holdes etter hverandre.

Dette forutsetter imidlertid at det markeres et tydelig skille mellom handlingene, slik at de ikke fremtrer som én, felles seremoni.

Én felles handling?

Kan en forbønn for et borgerlig inngått ekteskap, eller en gravferd, skje i rammen av én felles handling der de medvirkende representerer ulike religioner, og der innholdet er hentet fra flere religiøse tradisjoner?

Sett fra familiens ståsted kan det tenkes mange gode grunner for å gjennomføre en slik handling.

Teologisk bedømt kan den likevel ikke betraktes annerledes enn som uttrykk for en blanding av ulik religionsutøvelse, og ansatte i Den norske kirke vil derfor ikke kunne medvirke til dette.

Skolegudstjenester

Skolegudstjenester i en flerreligiøs kontekst er en egen tematikk som er blitt aktuell stadig flere steder, og som det derfor vil være naturlig å omtale i denne sammenhengen. Det er viktig at vi fra kirkens side forholder oss bevisst til de utfordringene dette stiller oss ovenfor.

Selv om skolegudstjenestene har sin egen form med stor grad av samarbeid og medvirkning fra skolens og elevenes side, er dette kirkens gudstjenester der de samme prinsipper gjelder som for andre gudstjenester og kirkelige handlinger.

Samtidig er det ønskelig at også elever med ingen eller annen tro kan delta ved disse gudstjenestene, dersom deres foreldre tillater det. Men deltakelsen må skje slik at ingen opplever å bli involvert på en måte som kjennes vanskelig. 

Elever og lærere som ikke deler den kristne tro, kan velge å gå inn i en rolle som gjester i gudstjenesten der de deltar respektfullt og lyttende, og selv velger hvilke ledd i gudstjenesten de finner det naturlig å medvirke i. Ingen må settes i en situasjon der de opplever at de må lese eller synge tekster som strider mot deres tro.

Prinsipielt er situasjonen ved en slik skolegudstjeneste ikke veldig ulik det som skjer når kristne familier kommer til kirken og noen leser trosbekjennelsen og andre lar være. Noen deltar i nattverd mens andre blir sittende. Vi er forskjellige, men er sammen for å forstå og lære både om oss selv og de vi har rundt oss.

Etterord: Nye utfordringer i kjent landskap

Vårt samfunn blir stadig mer flerkulturelt og mer religiøst sammensatt. For kirken innebærer det en utfordring om å kunne se sine tradisjoner i et nytt perspektiv der den kristne tro stadig oftere ikke vil være et felles ståsted for alle i samme familie. Dette er imidlertid ingen ny situasjon for kirken. Helt fra begynnelsen av har kristne vært vant til å leve tett sammen med mennesker av annen tro, også i familien.

Jesus har bedt sine disipler om å vise nestekjærlighet til alle. Kirken må derfor alltid møte mennesker med annen tro med en grunnholdning preget av åpenhet og imøtekommenhet, og samtidig være tydelig på sitt eget ståsted. 

Vi har alle en oppgave i å bygge et samfunn der mennesker med ulik religiøs tilhørighet kan leve sammen og bygge et godt fellesskap for alle. Skal dette lykkes, kreves det at vi møter hverandre både med trygghet i egen tro og åpenhet overfor andre. Der slike møter får finne sted, vil mange oppleve at de får et rikere liv og en dypere tro.