Behovet for politisk lederskap

Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad sa på Politisk kvarter i NRK nylig at Kjell Magne Bondeviks regjering var mer stabil enn den som sitter nå. Det går an å forstå hva hun mener.

I dag samles det 164. storting for første gang. Ytre sett skjer det med stabile styringsforhold. Siden januar i år har Høyre-leder Erna Solberg stått i spissen for en flertallsregjering. Dermed vil det ventelig gå relativt greit å få vedtatt en lettere revidert utgave av det statsbudsjettet finansminister Siv Jensen fra Fremskrittspartiet presenterer førstkommende mandag.

Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad sa på Politisk kvarter i NRK nylig at Kjell Magne Bondeviks regjering var mer stabil enn den som sitter nå, til tross for at begge Bondeviks regjeringer var i mindretall.

Det går an å forstå hva hun mener. For det ikke-sosialistiske samarbeidsprosjektet har vært basert på parter med betydelige innbyrdes spenninger. Det har nok en gang blitt tydeliggjort gjennom den skarpe kritikken av Fremskrittspartiet som særlig Venstres Abid Raja har målbåret i det siste.

I velgerundersøkelsen fra stortingsvalget i 2013 kom det frem at det ikke fant sted noen større høyredreining blant velgerne når det gjaldt konkrete politiske standpunkter. Det var mer nærliggende å forstå maktskiftet som et ønske om fornyelse i regjeringsapparatet.

Med all uroen rundt regjeringen er det overhengende fare for at velgerne kan markere seg med en tilsvarende reaksjon ved valget i 2021. Da skal den sittende koalisjonen virkelig måtte mobilisere for å kunne overleve. Det er med andre ord slett ikke gitt at alle de fire partiene som sitter i regjeringen nå, fortsatt gjør det om 12-18 måneder.

Men enn så lenge vet Erna Solberg og Siv Jensen at de har et flertall bak seg. Og det kan saktens trenges med tanke på de omfattende politiske omstillingene som skal finne sted i tiden fremover. Noe av dette kan vi lese om i Dagen i dag.

Den nevnte Marit Arnstad påpeker at dette er det siste budsjettet regjeringen kan legge frem før den lange valgkampen er i gang neste høst. Da vil de ulike partiene ha større behov for å markere hver sin egenart. Det kan fort koste penger.

Siv Jensen har de senere årene forberedt velgerne på at vi antakelig må venne oss til en politisk situasjon hvor vi i større grad må velge. Så langt har Norge kunnet lene seg på oljeformuen. Dermed har man kunnet øke totalrammene mer enn man antakelig vil kunne gjøre det i tiden fremover.

Det er vanskeligere for politikere å bli populære når de gjør politisk upopulære prioriteringer. Men mange ganger må man velge noe på bekostning av noe annet.

Statsminister Erna Solberg forsikret overfor Dagens Næringsliv i forrige uke om at hun planlegger for å sitte ved roret frem til stortingsvalget i 2025. Det vil være noe i nærheten av en politisk bragd hvis Solberg lykkes i å kunne innlede sin tredje fireårsperiode som statsminister i 2021.

Men selv om det kan være fristende å gjøre regjeringsspørsmålet til det viktigste, er det først og fremst de politiske sakene som kommer til å prege velgernes hverdag. Ønsket om opprustning av forsvaret kombinert med mer offensive klimatiltak og forberedelser på en tid med mindre økonomisk handlingsrom er noen av eksemplene på at det trengs politiske ledere som er både modige og kloke.