Kjedelig teologi

Kontekstuell teologi er en vei mot et møte med Jesus og andre. Utfordrende, men ikke kjedelig.

Da min yngste sønn introduserte sin tilkommende for min over 90 år gamle mor via Skype, var hennes første spørsmål: «Og hva studerer du, kjære?» «Teologi», lød svaret. «Å, så kjedelig!» utbrøt min mor spontant. Hun var mer opptatt av praksis og erfaringer enn av teori.

For mange av oss var teologi forbundet med tørre prekener, kirkelige konflikter og splittelser og lange rader med lærinnbundne bokverk i pastorens studieværelse, alt på lang avstand fra hverdagslivet fra mandag til lørdag.

Noe av min mors reaksjon fantes også i min egen holdning gjennom årene. I hadde plasket i teologistudienes overflate, hadde fått med meg grunnleggende temaer og begreper her og der, og hadde fulgt (og undervist) i studier om bibelske emner. Men også jeg hadde foretrukket praksis og erfaring, med ønske om å forstå hvordan vi kan utgjøre en forskjell i verden rundt oss.

Men under forberedelsene til denne ukens intensivkurs i masterprogrammet om misjonalt lederskap og europeiske studier, hvor Schuman Center samarbeider med ForMission College, har jeg fått øynene opp for revolusjonen som har pågått i teologiske kretser de senere tiårene. Emnet vårt er kontekstuell teologi, noe som innebærer å forstå det kristne budskapet og kristen praksis i en spesifikk lokal kontekst.

Akkurat som den tidlige kirken måtte bryte ut av det jødiske rammeverket den hadde vokst frem i for å nå verden utenfor dette, må kirken i vår tid bryte ut av det vestlige rammeverket for å bli en virkelig global kirke, ubundet av vestlige, modernistiske antakelser.

I rundt fem århundrer ble reformasjonen av protestanter sett på som normen for teologi og kirkestrukturer. Denne antakelsen ble eksportert gjennom misjonen, samen med vestlige konfesjonelle retninger og deres teologiske betraktninger og ble del av de transplanterte kristendomsmodellene.

Teologi som en akademisk disiplin har med seg premisser fra opplysningstidens syn på opplysning som ren kunnskap, uttrykt i aksiomer. Kirkesamfunn og organisasjoner så et behov for å utforme trosstandpunkter, noe som førte til mange diskusjoner og splittelser.

Siden 1960-årene, da avkolonisering frigjorde ikke-vestlige tenker til å tenke utenfor boksen, ble alternative kulturelle og teologiske perspektiver utviklet. De vestlige kirkenes teologi ble sett på som produkter av deres egen kontekst og tid, med bestemte antakelser og blinde flekker.

Latin-amerikanere som Orlando Costas, Rene Padilla og Samuel Esscobar var blant de første som utfordret vestlig lesing av Skriften og som avdekket protestantiske blinde flekker, særlig på områder som rettferdighet, rasisme, politikk, økonomi og organisering av kirken.

Den økende globaliseringen i både kirken og den internasjonale kulturen skapte nye samtalepartnere, og brøt den vestlige tenkningens hegemoni. Lesslie Newgigin og David Bosch var to ledende stemmer med vestlig utdanning og majoritetens verdensbilde som utfordret vestlige kulturell og samtidige antakelser.

Bosch så at et paradigmeskifte i teologisk tenkning fant sted gjennom majoritetsverdenens teologer som insisterte på at misjon, teologi og kontekst formet en triangulær relasjon. Noen kalte dette skiftet for «frigjøringen av teologien».

Frigjøringsteologien vokste frem fra erfaringer av urettferdig undertrykkelse i Latin-Amerika i respons til spørsmålet: hva har Bibelfortellingen å si i vår urettferdige situasjon? Akkurat som Gud konteksualiserte seg selv i Jesus Kristis, på en bestemt tid og et bestemt sted, slik er all misjon i sin natur kontekstuell.

Kontekstuell teologi snur opp ned på den elitistiske ovenfra og ned-forståelsen av at teologi er bare for de profesjonelle. Den fokuserer på grasrotnivået og involverer hele det kristne samfunnet i oppgaven det er å utfolde teologien. Det begynner under det lokale, det spesifikke og det konkrete, heller enn et høyere nivå av aksiomatiske sannheter.

Det fører til forholdet mellom den lokale kirken og lokalsamfunnet. Systematisk teologi vil ikke i seg selv stille spørsmål om gapet mellom kirken og kulturen. Kontekstuell teologi vil spørre: hvordan ser Guds herredømme ut i denne konteksten? Og hva er kirkens rolle i å gjennomføre denne transformasjonen?

En lokal kirkekultur har utviklet seg der kirken er stedet mennesker søker til fra fjern og nær for å delta i kirkelige aktiviteter, med lite involvering i nabolaget. Det er ofte en kirkesentrert kultur, fanget i en konsument-klient-mentalitet fra den rådende markerstankegangen.

Kontekstuell teologi anerkjenner kirkens oppdrag om å være gode nyheter i nabolaget, særlig for dem i samfunnets randsoner. Det innebærer å lytte til lokalsamfunnet, en vanskelig oppgave for aktivistene blant oss som er vant til å snakke og gi svar.

Det omfatter også forståelsen av at Gud allerede er aktiv i nabolagene våre. Vi må lære å kjenne hans skjulte nærvær og aktivitet, og samarbeide med det han allerede gjør. Det innebærer en forventning om å Jesus i det vanlige hverdagslivet, ikke bare i «hellige» aktiviteter på «hellige» steder.

Kontekstuell teologi er en vei mot et møte med Jesus og andre. Utfordrende, men ikke kjedelig.