Å forstå sin egen tid

Vi trenger å lære mer om hvor vi er, og hvordan vi havnet her. Gjennom å lese bøker kan dessuten vi få hjelp til å finne veien videre.

Her presenterer redaktør Tarjei Gilje sine favoritter fra bokåret 2020. Se favorittbøkene til de andre anmelderne i Dagen her.

----------

Igjen er det en glede å presentere de bøkene Dagens faste bokanmeldere ser på som årets litterære høydepunkter blant bøkene de har omtalt. Hva det blir skrevet bøker om, forteller oss noe om hva vi er opptatt av.

Det sier oss noe om hvordan vi forstår livet. Derfor er kulturstoffet uunnværlig i en kristen avis. Derfor bruker vi spalteplass på å anmelde mange slags bøker, ikke bare dem som kommer ut på kristne forlag eller med et uttalt kristent siktemål.

Det vil variere hvor godt vi kjenner oss igjen i de historiene som blir fortalt, eller de debattene som foregår. Men både for den kristne kirke som sådan og for troende og bedende kristne mennesker er det å kjenne sin egen tid av høy verdi.

Også når det innebærer å betrakte trender man ikke forstår, eller som man vil advare mot.

Fact box

Musikk og kristen tro

Olav Solvangs bok «Rytmer rett i hjertet» kom ut i fjor, men jeg rakk ikke å anmelde den før et stykke ut i 2020.

Boken gjorde inntrykk, ikke minst ved at den viser hvor mange tilknytningspunkter som finnes mellom kristen tro og kulturlivet i etterkrigstidens Norge. Om man skulle begynt historien på 2000-tallet, ville nok en slik bok ha blitt en del kortere.

Solvang spør ikke minst om den moderne lovsangen har bidratt til å gjøre kirkene mer innadvendt, og kan nok ha rett i det. Populærkulturen, og kanskje særlig populærmusikken, er til enhver tid en viktig indikator på hva som rører seg i samfunnet.

I den perioden Solvang skriver om hadde vi mange artister som i større eller mindre grad ønsket å fremstå offentlig med en uttalt kristen tro. I dag er visst frykten for å bli satt i bås så stor at flere vegrer seg.

Det er klart at dette gjør noe med kulturlivet. Solvangs bok er et oppslagsverk om det som var, men den kan også leses som en inspirasjon til fornyet frimodighet.

Innflytelsesrik

Åste Dokka er ganske utvilsomt en av vår tids mest innflytelsesrike teologer. Med boken «Leve vanskeligere, en elendighetsteologi» leverer hun et viktig bidrag til å holde samtalen om Gud levende i vår tid.

Hun snakker om synd som en naturlig del av tilværelsen, som noe vi trenger å erkjenne at vi alle er preget av, og advarer mot en dyrking av glansbilder som står i fare for å gjøre oss nådeløse.

Med dette grepet klarer hun å veve gudstroen sammen med hverdagslivet. Det fortjener hun ros for. For mange i Norge er bedehuskristendom et tilbakelagt stadium, noe man har gjort seg ferdig med.

Dette er en utvikling jeg for min del beklager. Jeg håper vi i årene fremover kan se en fornyet nysgjerrighet knyttet til kristen fromhet, også i den formen som den norske lavkirkeligheten har båret med seg.

Den er undervurdert. Kanskje kan neste års Hans Nielsen Hauge-jubileum bidra til ny bevisstgjøring. Men fremfor å forbli skuffet og ha det som sitt eneste utgangspunkt, går det også an å møte sin egen tids tenkere med nysgjerrighet.

Dokkas forståelse av blant annet kristen etikk er på flere områder annerledes enn den jeg selv har vokst opp med, men med denne boken minner hun moderne mennesker om hvorfor det gir mening å snakke om Gud som dette livets utgangspunkt.

Boken har fått god omtale i en rekke medier, og peker i en annen retning enn mye av samtidskulturen.

Livsfortelling

Harald Stanghelle har i mange år vært en av norsk presses mest sentrale kommentatorstemmer. Han forstår sin samtid bedre enn de fleste av oss.

I boken «Kongen forteller» møter vi også en åpenhjertig kong Harald som snakker med sin navnebror både om minner fra mange år tilbake, ikke minst fra krigen, men også om en rekke ulike spørsmål som er aktuelle i dag.

I vårt moderne monarki er kongehuset i seg selv et tidstegn, så kong Haralds livsfortelling er også fortellingen om oss alle. I «Kongen forteller» beskriver kong Harald sin egen tro, og hvor nært han knytter den til rollen som konge.

Det ble blant annet synlig da Grunnloven skulle revideres i 2012, og kong Harald ønsket at kongen fortsatt skulle være forpliktet til å være kristen. Samtidig slutter kong Harald seg også til utviklingen i Den norske kirke når det gjelder vigsel av likekjønnede par.

Slik blir han også en talsperson for samfunnsutviklingen. Vi forstår vår egen tid litt bedre når vi lytter til kong Harald.

Talen i Slottsparken i 2016 blir stående som en av de viktigste kong Harald har holdt, og bekrefter på sin måte også hvordan kongehuset evner å utvikle seg i tråd med sin samtid.

Det å forstå samtiden trenger ikke bety at man identifiserer seg med de rådende trendene. Men hvis man vil argumentere for en annen utvikling, hjelper det å ha satt seg inn i hva som har ført oss hit.

Jagland

Jeg har i mange år hatt en godhet for Thorbjørn Jagland. Det er et lite sympatisk tegn ved vår tid at et menneske i så stor grad måles på hvorvidt hun eller han fungerer på tv, eller klarer å formulere seg i sitatvennlige setninger.

Thorbjørn Jagland kunne nok med fordel vært mer selvkritisk i «Du skal eie det selv». Forsåvidt før også. Dette forandrer likevel ikke hovedinntrykket av at boken er en sterk historie om en oppvekst langt unna makten, og om veien til topps. Thorbjørn Jagland har gjort sine feil, og de er godt kjent.

Men han har langt mer å fare med enn som så. Selv om han ikke selv kaller seg kristen, inneholder boken også flere referanser til kristne mennesker han har kjent, og til hvordan han forstår sin egen og arbeiderbevegelsens etikk i relasjon til kristen etikk. Det gir grunn til ettertanke.