Prest Jarle Veland tror ikke lenger på fortapelsen

– Jeg tenker at vi har en Gud som til syvende og sist blir alt i alle, sier han.

I Dagen har det pågått en debatt om livets to utganger den siste måneden etter at prest Sunniva Gylver i en Plussord-episode sa at hun håpet at Gud har en «plan B» for de som ikke tror.

Johannes 3,16

Utgangspunktet var Johannes 3,16 hvor det står: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

«Dette er en kjærlighetserklæring fra Gud. Og mange elsker den. Men vi som har familie og venner som ikke tror på Jesus, hører den ofte litt annerledes. Hver den som tror skal få evig liv. Men hva med de andre?», spurte Gylver i Plussord.

– Vi skal svare for livet vi har fått i gave

Jarle Veland er pensjonert prest, men forkynner en del i begravelser og på gudstjenester når han blir spurt. Senest på søndag der evangelieteksten var fra Johannes 3,1-16.

Veland sier til Dagen at han har trodd på fortapelsen tidligere, men at han i tråd med ordinasjonsløftet har lagt vinn på å trenge dypere inn i de hellige skrifter. I arbeidet med Bibelen har han i senere år landet på at det ikke finnes en evig fortapelse for de som ikke tror.

– Men jeg er likevel tydelig på at vi skal svare for det livet vi har fått i gave og for hvordan vi har brukt det.

«Heller ikke jeg fordømmer deg»

Det sier han med henvisning til Matteus 25 der Jesus snakker om ansvaret for «disse mine minste».

«Sannelig,» sier Jesus, «det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

– Jeg tror på det han sier her, og jeg tror på det han sier til kvinnen i Johannes 8 som blir grepet i ekteskapsbrudd: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

– Det er Skriften som skal tolke Skriften

Veland er av den oppfatning at Jesu møte med kvinnen legger et fundament. Når de skriftlærde og fariseerne prøver å legge en felle for ham, svarer Jesus først med stillhet og deretter med ordene: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»

– Jesus gjør to ting her, slik jeg oppfatter det. Han skriver i sanden, noe som kan tolkes som en form for likegyldighet til problemstillingen. Deretter viser han hva han står for. Han unnskylder ikke det som har vært gjort. Han kaller det synd. Samtidig konkluderer han med å si at «heller ikke jeg fordømmer deg».

– Det er Skriften som skal tolke Skriften. Vi kan ikke bare pådytte den våre egne meninger, utdyper han.

– Ikke et tillegg til Skriften

– Noen vil kanskje si at det er det du gjør her, at du pådytter dine egne meninger. Hva vil du si til det?

– Da vil jeg si at Jesu ord og handlinger er rettesnor for hvordan vi skal oppfatte bibelens budskap. Jeg ser ikke på det jeg sier som et tillegg til Skriften, men som noe jeg henter ut av Skriften.

Veland tolker Jesu ord til kvinnen som normgivende for tid og evighet. En norm vi ikke kommer utenom.

– Etter dette livet skal vi møte Jesus. Da vil han si det samme til oss: «Heller ikke jeg fordømmer deg». Det er det jeg har kommet fram til, sier han.

Jesu egne ord

– I Matteus 7,13 sier Jesus at «vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som er gått inn gjennom dem. Hvordan forstår du Jesu egne ord her om fortapelsen?

– Apoleia er ordet i grunnteksten som er oversatt med fortapelse. Ordet har flere betydninger: mistet, gå tapt, ødelegges. I norsk sammenheng har det ofte vært koblet til helvete, men det finnes ingen grunn til denne koblingen. Vi har helvete nok på jord og ser fram til frelsen og befrielsen som Jesus skal bringe.

Pårørende etter selvmord

I over 20 år har Jarle Veland jobbet med pårørende etter selvmord. I 2021 tok sønnen, Øystein, sitt eget liv.

Presten medgir at det også er en del av det store bildet når han snakker om fortapelsen.

– Jeg tror ikke Jesus fordømmer ulykkelige mennesker som ikke greier å håndtere livet. Jeg tror han møter dem, slik han gjorde med alle han møtte. Jeg tenker at vi har en Gud som til syvende og sist blir alt i alle. Hvis ikke blir Gud den verste torturist av alle, og det stemmer ikke med det bildet vi har av Jesus, sier han.

«Jeg er veien»

– I Johannes 14,5 sier Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» Hvordan skal vi tolke det?

– Verset sier ikke noe om å bli fordømt, så jeg tenker at det ikke kan tolkes i retning av en fortapelse. Personlig tror jeg at Jesus frelsesverk er stort nok til å romme alle. Samtidig skal vi alle svare for det livet vi har levd.

På søndagens gudstjeneste snakket presten om Jesus som den seirende på korset og trakk en linje mellom bryllupet i Kanaan, korsfestelsen og oppstandelsen.

Som avslutning konkluderte han med å si at israelsfolket i ørkenen bare trengte å kaste et blikk på kobberslangen for å bli reddet.

Et blikk på Jesus

Det gjelder også i dag. Et blikk på Jesus er nok til å redde livet og fremtiden, sier han.

Han forteller at en mann kom bort til ham etter gudstjenesten og fortalte at han hadde bedt en bønn dagen i forveien, og at han opplevde at svaret kom gjennom prestens preken.

Veland finner også trøst i at svaret på det han omtaler som «den ynkeligste bønn i vår bibel» har det største løftet i seg. Røveren på korset som ber Jesus huske på ham, får høre at: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

Ikke mandat til å avlyse fortapelsen

Harald Hegstad er professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole. Han gir Veland rett i at det er steder i Det nye testamentet som kan gi grunnlag for et håp om at alle vil bli frelst til sist.

– Samtidig finner vi en rekke steder der det eksplisitt pekes på muligheten til å gå glipp av frelsen. Som kirke har vi derfor ikke noe mandat til å avlyse fortapelsens mulighet og dermed det eksistensielle alvoret i Jesu advarsel mot å «tape sin sjel» (Matt 16,26), skriver han.

Hegstad mener samtidig at det heller ikke finnes grunnlag for å hevde at Gud til sist ikke vil makte å frelse alle, selv om en ikke kan gjøre det til kirkens lære.

– I tråd med tanken om Guds allmenne frelsesvilje (1 Tim 2,4) er det kirkens oppgave å håpe på og be om hele verdens frelse, samtidig som man forkynner det evangelium som Gud har knyttet løftet om frelse til.