Dobbel vulkan i menigheten?

I forrige andakt skrev jeg om den andre vulkanen. Vi kan tåle kaoset når alt er ferskt. Men kan vi tåle at kaoset kommer på nytt, enkelt og greit fordi alt ikke var ferdig? Selv om vi gjerne skulle ønsket det? Det samme kan gjelde en hel menighet eller et fellesskap.

Nettopp når vi slipper til realismen på at ikke alt er ferdig, kan vi ta vare på skatten vi allerede har fått. Som et menneske kan trenge modning i Kristus, kan et helt fellesskap trenge det. Paulus skriver: « … inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde …» (Ef 4)

Konflikter og kriser, store eller små, når de fleste menigheter. Veien videre handler ofte om realisme. Det var ikke ferdig modent, selv om vi gjerne skulle ønske det. Vi trenger fremdeles å være ydmyke framfor Kristi kors, faktisk hele tiden. Ellers låser vi det, og lar oss ikke selv vokse videre mot «aldersmålet for Kristi fylde …».

Det er vondt når noen føler det modent å forlate menigheten. Men det skjer ikke bare på grunn av individualisme eller mangel på sunn underordning. Det kan også være fordi det manglet rom for vulkan nummer to.

Kan vi tåle at ting ikke var ferdig likevel? Kan vi ta imot den ydmykelsen og nåden? Da setter vi fellesskapet fri til å vokse dypere og bredere med « … hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støtte».