«Vi har òg en ledestjerne»

I barneårene var «Deilig er den himmel blå» en av favorittsalmene mine. På skolen lærte vi den utenat, og på juletrefestene sang vi den mens vi gikk rundt juletreet. Alle sju versene.

Salmen har blitt kalt Helligtrekongersdags-salmen, altså salmen til dagen i går, 6. januar. Bakteppet for navnet på denne høytidsdagen er fortellingen om «de vise menn» (Matt 2,1–12).

Forfatteren av salmen er den danske åndshøvdingen Grundtvig. Han hadde vært i en dyp psykisk krise. Men da det lysnet, våknet poeten i ham. La oss følge ham, vers for vers.

En lyst

«Deilig er den himmel blå,

lyst det er å se derpå,

hvor de gylne stjerner blinker

hvor de smiler, hvor de vinker

oss fra jorden opp til seg.»

I årevis misforsto jeg begrepet «lyst». Jeg tenkte at vi skulle se hvor lys stjernehimmelen var! Men Grundtvigs poeng var at det var en «lyst» (en fryd) å se på den. Ja, stjernehimmelen har en dragende makt på oss, stjernene vinker oss dit opp!

Så tar han oss med like inn i bibelfortellingen. Han gjennomgår teksten med levende uttrykksmåter. Her er fortellingspedagogikk på sitt beste. Allerede vers to dirrer av glede:

«Det var midt i julenatt,

hver en stjerne glimtet matt.

Da med ett der ble å skue

en så klar på himlens bue

som en liten stjernesol.»

Et varsel

I det tredje verset utvides perspektivet. Ikke ved noen vitenskapelig forklaring på den nye stjernen. Nei, stjernen var et tegn, et varsel, regissert av Gud selv – uavhengig av naturlovene han har satt:

«Når den stjerne lys og blid

lot seg se ved midnatts tid

var det varslet i Guds rike

at en konge uten like

skulle fødes på vår jord.»

Gudsrikets konge skulle fødes. Bak stjernens «varsling» aner vi Guds egne løfter gjennom GT.

Hedenske adressater for en jødisk konge

De vise menn var ikke-jøder, ja, hedninger. Jesus var altså ikke bare jødenes Messias. Han kom både for jøder og for andre folkeslag.

«Vise menn fra Østerland

drog i verden ut på stand

for den konge å opplete,

for den konge å tilbede

som var født i samme stund.»

Liksom vismennene kan vi andre ikke-jøder lete etter ham, finne ham og tilbe ham. Verbet «tilbe» signaliserer at barnet i krybben er guddommelig. Derfor er den rette responsen tilbedelse.

Løftesønnen

«De ham fant i Davids hjem,

de ham fant i Betlehem

uten spir og kongekrone,

der kun satt en fattig kone

vugget barnet i sin skjød.»

Indirekte trekker Grundtvig her inn de store frelsesløftene. Jesus er løftesønnen, den lovede frelseskongen, Messias, av Davids slekt. Derfor måtte han som David fødes i Betlehem. (Jf. den andre historiske julesalmen hans, «Det kimer nå til julefest». Der er David og Betlehem er hovedtema.)

Men den guddommelige løftesønnen kom i ynkelige kår. Her var ingen glorie. «En fattig kone» (kvinne) var gudesønnens mor.

Forundringen dirrer i uttrykksmåten.

En herlig typologi

Resten av salmen er en herlig typologi: Liksom «de hellige tre konger» ble ledet av stjernen, så har også vi en ledestjerne: Guds ord.

«Stjernen ledet vise menn

til den Herre Kristus hen;

vi har og en ledestjerne,

og når vi den følger gjerne

kommer vi til Jesu Krist.

Denne stjerne lys og mild

som kan aldri lede vill,

er hans guddoms ord det klare,

som han lot oss åpenbare

til å lyse for vår fot.»

Målet for begge «stjernene» er Jesus. Han er Kristus (Messias), og han er Herren (d.e. Gud selv). Bibelen lyser oss like inn til Ham. Vismennene fant ham i krybben, vi finner ham i Bibelen, for den er «krybben som Jesus ligger i» (Luther).

1Tim 3,16

På kne for barnet

Vismennene har gitt folkefantasien mye å spinne på. Men Grundtvig unngår spekulasjonene. Han angir verken tall eller navn på dem, og han unngår tittelen «konger». Men han tar oss med gjennom fortellingen og avspeiler samtidig et tydelig bibelsyn: Liksom Gud regisserte stjernen på himmelen for vismennene, har han gitt oss Bibelen. Den er vår «stjerne». Den er vår visdom. Den kan gjøre oss vis til frelse – ved troen på Jesus.

Godt nytt år!