Etter at han ble rammet av korona, har han måttet lære seg å gå, svelge og snakke

Torleif Belt (76) ble smittet av korona en uke før han skulle ta vaksinen.

Han åpner døren idet jeg kommer. Bak ham henger en ledning som er festet til oksygenapparatet oppe i stuen. Trappen han tok i raske sprang for under et år siden, har blitt til et aldri så lite «fjell». Ett av mange i Belts liv etter at han ble smittet av korona i mars.

I hardtrening

For under et år siden lå han i hardtrening for å gå Skarverennet, et skirenn på 37 kilometer. Han gikk på rulleski i Spania og besteg fjelltopper sammen med barn og barnebarn. Han var rastløs. Urolig. Stadig på farten.

I sterk kontrast til den roen han kjenner på i dag.

– Den oppleves som en Guds gave, sier han.

På en god dag kan han nå gå litt over tre kilometer. Med mange pauser og inntak av osygen underveis.

Favoritturen går ikke lenger oppover. Den går flatt - rett bortover. I hånden har han en krakk, på ryggen har han en sekk med oksygen. De «faste følgesvennene».

Gangstien rundt Tveitevannet i Bergen er 2,4 kilometer lang. 3.200 skritt, sier de som har telt. Med innlagte pauser greier han å gå rundt hele vannet.

– Gud har vært så rik

Belt har satt seg ned i stolen ved vinduet. Han puster fortsatt tungt etter anstrengelsen med å gå.

– Gud har vært så rik mot meg dette halve året etter at jeg kom ut fra sykehuset. Jeg kan ikke få takket nok for det, sier han.

Han leser et bibelvers og en bønn og understreker på nytt grunnen til at han sa ja til å snakke med Dagen.

– Dette intervjuet må være noe som er Gud til ære, sier han.

I forkant av samtalen har han dukket ned i notater fra de vonde ukene på Haukeland. Det vekket til live traumer og vonde minner. «Eg må nok seia nei til avtalen med hadde,» skriver han i en melding. Noen dager senere er lyden en annen. «No er eg klar!»

Husker nesten ingenting

24. mars, en uke før han skulle vaksineres, tar Belt farvel med kona for å legge seg inn på koronaklinikken. «Vi snakkes sikkert om en dag eller to,» sier han i det han går.

Etter det husker han nesten ingenting før han for alvor våkner 16. April.

Han har sendt meldinger til Marit, men husker det ikke. «Nå går det bedre, jeg skal flytte til ny avdeling», skriver han.

På intensiven på Haukeland kjenner han igjen stemmen til en god venn. De hilser hverandre. Selv husker han ingenting av det.

Da kona kommer på besøk 11. April, fem dager før han våkner helt, minner han henne på selvangivelsen. «Du må huske å føre inn «andre inntekter», sier han.

– De som var til stede jublet, for da forsto de at hodet var i orden. Selv husker jeg ingenting, sier han.

Ved en anledning forteller en av døtrene at Marit har svidd grøten. Da lar Belt armen gå i små runder. Ikke et ord blir sagt, men de som står rundt forstår hva han mener: «Du må røre i grøten».

Og da Marit trygler ektemannen om å forsøke litt til, for hennes skyld, får hun en tommel opp av ektemannen. Heller ikke det husker han.

40 prosent lungekapasitet

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har fred, og det er et under i seg selv. Den fysiske formen er dårlig. Med 40 prosent lungekapasitet er det vanskelig å trene seg opp. Jeg har problem med å komme meg opp bakken til huset.

Når han beveger seg, kan han kjenne seg som «en fisk på land». Når han sitter i sofaen, er han som før. Avslappet og kan snakke uten noe særlig anstrengelse.

– Jeg blir så trøtt av måten å puste på og sovner gjerne i stolen tre ganger om dagen, uten at det går ut over nattesøvnen. Jeg sover hele natten. Det er fantastisk, sier han.

Ingen muskler virket

Belt forteller at det var et sjokk å våkne opp etter åtte dager i respirator på Haukeland og kjenne at ingen muskler i kroppen virket.

– Jeg kunne ikke lee på en finger og kunne ikke taste på telefonen jeg fikk. Jeg kunne heller ikke snu meg i sengen.

Hjelpeløsheten han kjente på, gikk på troen løs.

På mobiltelefonen tikket det inn meldinger fra familie, venner og kjente. Mange sendte et bibelvers. Han kunne ikke brydd seg mindre.

– Jeg ba om å få bli frisk. Jeg husker at jeg sa til Gud; Kan du ikke gjøre sånn at jeg kan få beveget meg litt? Men svaret uteble, og da ble jeg motløs. «Skal jeg miste troen på deg, Herre, du som har vært livet mitt fra jeg var 19,» sa jeg.

Nye perspektiver

Noen ord han hadde hørt tidligere fra en bekjent, ga ham nye perspektiver og fornyet tro. Belt hadde uttrykt medfølelse med vedkommende som var i sorg. Da svarer den andre: «Vi må ta imot det Gud tillater.»

– De ordene kom jeg på da jeg lå der i mørket. Der og da snudde alt. I stedet for å stille spørsmål ved hvorfor akkurat jeg skulle rammes så hardt, kom det et nytt spørsmål: Hvorfor skulle det ikke ramme meg?

Bønnenettverk

Mens Belt lå i respirator, ble det dannet et stort bønnenettverk for ham. I etterkant har han lest alle mailene som ble sendt til Marit på den tiden.

– For et nettverk jeg har, og som jeg ikke visste om! Folk jeg ikke hadde hatt kontakt med på 25-30 år, dannet bønneringer i Oslo, Rogaland og Trøndelag, forteller han.

Belt beskriver seg selv som en nøktern person, men det siste året har vært preget av sterke følelser, og han har grått mye.

Rehabilitering

Fra Haukeland universitetssjukehus gikk turen videre til Nordåstunet for rehabilitering og opptrening. Han hadde vært på besøk der før og gledet seg til å gå tur i de lange gangene og i parken utenfor. Det viste seg å være umulig. På den første «turen» med gåstolen greide han å gå fire meter.

Små ting, som å spise og drikke selv, greide han heller ikke. Han så med lengsel på cola-automaten på gangen utenfor rommet og ble lovet at han skulle få drikke cola før han dro hjem.

Det var en stor dag da personalet kom bærende med et brett med mat og kaffe og cola og plasserte det ved sengen der han lå. Dagen var kommet for at han kunne spise og drikke selv.

– Jeg brast i gråt av glede, minnes han.

«Jeg har båret alle smertene dine»

Mens han var på Nordåstunet, fikk han noen voldsomme smerter i underlivet.

– De var så sterke at jeg trodde nesten ikke at jeg skulle overlevd. Jeg snakket med Gud om det en ettermiddag jeg satt i sengen. Da kom det en skygge tvers over rommet. Det var ingen hørbar stemme, men jeg hørte et budskap: «Torleif, jeg har båret alle smertene dine. Fra nå av skal du ikke kjenne smerter.»

– Der og da forsvant alle smertene, forteller han.

Belt har tenkt mye på hendelsen i ettertid. Hvem var det som sa de ordene, for de sto jo ikke skrevet på veggen. Drømte han, eller var han våken?

– Jeg er en nøktern person og har aldri opplevd noe lignende før. Mine sterkeste åndelige opplevelser har jeg hatt i Guds Ord. Jeg følte jeg hadde fått «nei» på alt jeg hadde bedt om, og så skjedde plutselig dette.

Gledesdag

24. juni i år la Marit ut følgende tekst på Facebook: «Gledesdag. Får min kjære Torleif hjem etter tre måneder på sykehus.» Sammen med teksten var det et bilde av flagget som var heist til ære for ektemannen.

– Hvordan var det å komme hjem?

– Det var stort. Jeg var jo følelsesmessig helt i ubalanse, så jeg gråt av glede for den minste ting. Det gjør jeg fortsatt.

Da han kom hjem, greide han å gå 50 meter med innlagte pauser. I den siste testen før han forlot Nordås, skulle han gå i totalt seks minutter.

– Jeg var helt ferdig etterpå. Det kjentes ut som jeg hadde sprunget halvmaraton, forteller han.

Rolig og fredfull

Belt har drevet med idrett siden han var 12 år gammel. Han har alltid vært glad i å bevege seg. Men han har også vært rastløs. I dag beskriver han seg som «rolig og fredfull».

– Jeg har ro for at «nå er jeg sånn», og slik kommer jeg til å være resten av livet. Jeg er nesten like sterk i lårene som før, men pusten kommer seg ikke. Det er for mye arrvev på lungene. I tillegg til korona fikk jeg to lungebetennelser da jeg lå på sykehuset.

Han kan ikke få rost Haukeland universitetssjukehus nok. I to måneder stelte de så godt med ham at han kjente seg som «den eneste pasienten». Og hele tiden var han under overvåking. I ettertid har han fått høre at «han var den sykeste pasienten som har vært på Haukeland og som har kommet ut med livet i behold.»

Små, personlige seire

Tiden etter korona har preget av mange små, personlige seire. Han har lært seg å gå, svelge og snakke. Før han dro hjem fra Nordås, sørget de for at han kunne klare enkle ting som å hente mat fra kjøkkenet og å vaske opp, for at ikke Marit skulle belastes altfor mye.

Belt kan ikke få rost kona nok. Hver dag ser de hverandre i øynene og takker Gud for at de får være to.

– Hva har det gjort med deg at du var så nær ved å dø?

– Vi vet ikke noe om fremtiden, og vi må være forberedt på alt. Livet har vi fått til låns, og livet er en gave. I dag oppleves det som at jeg puster ut døden i hvert åndedrag jeg tar. Livet har blitt så mye mer verdifullt.

Ferdigskrevne bønner

At han skal få feire jul med sine nærmeste, er ingen selvfølge.

– Det blir sterkt når jule-evangeliet skal leses. Julaften skal feires med to døtre og deres familier. Det blir nok mange gledestårer.

Belt forteller at han aldri har vært noe bønnemenneske, men i perioden da han var syk, fikk han to bøker med ferdigskrevne bønner som betyr mye for ham.

– Jeg er egentlig lavkirkelig, men jeg leser daglig tidebønner i en bok av Peter Halldorf, så nå er jeg nesten litt høykirkelig, sier han og ler.

«Min sorg er blitt til glede»

Det har begynt å snø utenfor. Kanskje er det siste vinteren han og Marit bor i huset de kjøpte i 1991. Snømåking pleide å være hans oppgave. Nå må familie og gode naboer bidra.

– Marit og jeg satt og ba sammen en kveld det hadde begynt å snø. Vi ba om at det ikke måtte komme så mye snø at jeg ikke kom ut med bilen dagen etter. Idet vi sa «amen», kom naboen med snøfreser og tok hele plassen. For meg ble det et svar på bønn, sier han.

Fra bønneboken har han hentet fram et dikt av Svein Ellingsen som han ønsker å avslutte med. Det oppsummerer livet og det som oppleves som et stort under etter at han var så langt nede:

Min sorg er blitt til glede

se, Gud har reist meg opp

jeg gråt og var i dypet,

nå jubler sjel og kropp

det vonde og det bitre er fortid og blir glemt

jeg vet at jeg skal finne hva gud for meg har gjemt.