Hadde sluttet å tro på helbredelse

Men etter å slitt med lungesykdom i 13 år kom beskjeden: han hadde lungekapasitet på nivå med en aktiv svømmer.

Innerst inne hadde Ole Gunnar et håp om å bli frisk en dag, men etter mange år med sykdom og bønn hadde han liten tro på at det «umulige» skulle skje. Det kom derfor som et stort sjokk da testene på sykehuset i fjor viste at han hadde lungekapasitet på nivå med en aktiv svømmer. For en som hadde levd med svekket lungefunksjon og kronisk bakterielle infeksjoner i luftveiene, var dét en fantastisk melding å få.

Karin Hegle, mor til Ole Gunnar, forteller til Dagen at de flere ganger var redde for at sønnen kom til å dø fra dem.

– Han hadde alle symptomer på Cystisk fibrose. Likevel var det noe usikkerhet rundt diagnosen.

Ifølge Karin har det vært mye inn og ut av sykehuset iStavanger. Flere ganger har hun stilt seg spørsmålet: Hvor lenge får vi beholde ham?

– I alle disse årene har jeg hatt en bønn i hjertet; at Gud måtte bevare ham hos seg. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden? sier hun, med referanse til Bibelen.

Desperat lengsel

Ole Gunnar går påSygna videregående skole iBalestrand. Det er høstfest, og elever og nær familie fyller den trekkfulle gymsalen som ligger like ved skolen. Russen har arrangert misjonsløp, og elevene har satt ny rekord i år som i fjor. Ole Gunnar har fått prisen for beste kostyme. Han har deltatt i misjonsløpet på lik linje med de andre, og som siste post på programmet setter han seg til pianoet og spiller. Han forteller om en 14 år gammel gutt som levde med en desperat lengsel etter å bli frisk. Gutten satte seg ved pianoet og lot følelsene strømme ut i et stykke han komponerte selv.

– Jeg er den gutten som lengtet etter å bli frisk, avslutter han, og lar det skinne gjennom at han ikke er syk lenger. Så begynner han å spille. Varsomt, vakkert og sterkt.

LES:Trøst først, dernest helbredelse

Mat i sonde

I 13 år måtte Ole Gunnar få ekstra tilførsel av mat gjennom sonde i magen fordi han brukte såpass mye energi på lungene og på sykdommen. Da jevnaldrende begynte på skolen, måtte han belage seg på enda et år i barnehagen, fordi han var for svak fysisk og hadde utfordringer med å lære.

– Drømmen var lenge å bli frisk og kjenne seg «normal». Jeg var lei av å ta medisiner og kjenne meg «slakk.»

Han forteller at sykdommen gikk ut over læringen og at han hadde problem med å holde seg våken i timene. Daglig trening og medisiner gjennom forstøverapparat var en del av hverdagen.

Resultatet av legesjekken i slutten av november i fjor kom derfor som et gledessjokk.

– Ikke bare for meg, men for legene også, sier han.

For sikkerhets skyld ble han bedt om å fortsette med medisiner fram til påske året etter, sånn i tilfelle. Men rundt juletider droppet Ole Gunnar alle medisiner, uten at det skal ha påvirket helsetilstanden.

– Da jeg kom til legesjekk på våren, fikk jeg vite at testene var bedre enn forrige gang. Legene var ikke klar over at jeg hadde kuttet ut medisinene, forteller han.

LES:Blinde Geir ser lyst på livet

Ubeskrivelig

Han har vanskelig for å finne dekkende ord når han blir spurt om hvordan det oppleves å være frisk.

– Det føles helt fantastisk. Ubeskrivelig. Det kan ikke forklares når man ikke har opplevd det selv.

I dag er han i god fysisk form og trener sammen med andre på sin egen alder. Medelever på Sygna har vanskelig for å tro at han har vært syk i lang tid.

For mor til Ole Gunnar er det utrolig stort at han nå er frisk.

– Han har vært syk siden han ble født. Vi hadde aldri trodd at han skulle bli frisk. Det må være et under, sier hun.

I teorien kan han ha vokst det av seg, men Karin Hegle tviler på den forklaringen.

– Testene viste at han hadde lunger som en aktiv svømmer. Det skal ikke være mulig for en gutt som har gått på penicillin mer eller mindre hele livet.

Han tek ikkje glansen av livet

Hun husker godt en morgen da Ole Gunnar gikk på barneskolen. Han kom inn på foreldrenes rom en morgen, og sa med trist stemme: Hvorfor blir jeg aldri frisk? Og hvorfor kan ikke jeg springe like fort som de andre?

Etter at de hadde snakket og bedt sammen, gikk Ole Gunnar inn i stuen og sang: «Han tek ikkje glansen av livet, den Frelsar som kallar på deg.»

– Det var sterkt. Uansett hvor tøft vi har hatt det, så har vi erfart at Gud har vært med, sier hun.

Karin er glad for at sønnen nå er frisk, men sier at hun ikke ville vært de årene foruten.

– Gud har vist seg så stor i de mørkeste stundene, sier hun.

Hun løfter fram et annet minne, fra en gang da Ole Gunnar skulle opereres. Da lå han på operasjonsbordet og sang: «Ingen er så trygg i fare.»

– Han var ikke så mange år den gangen. Jeg så at tårene rant hos flere av dem som sto rundt ham.

LES:Møtte Jesus, mistet lysten på alkohol

Terapi

For Ole Gunnar har sangen og musikken vært god terapi.

– Jeg var veldig glad i å synge og kunne synge hvor som helst, uten å bekymre meg for folk rundt.

Etter hvert begynte han og faren å synge på kristne møter, og som tenåring begynte han å spille piano. Siden har han også deltatt i et par talentkonkurranser. Der har han spilt stykket han skrev da han lengtet etter å bli frisk, og som han har kalt «The lost past».

– Hvilke tilbakemeldinger har du fått på stykket?

– Folk synes det er nydelig. Noen mener også at det burde bli filmmusikk. Stykket er ikke veldig avansert, men som noen sa: «Dette musikkstykket er deg.»