Bør Stephan Christiansen få en ny sjanse?
Pinsebevegelsen har offentliggjort at Stephan Christiansen har blitt tildelt en ny lederstilling.
Under Årsmøtekonferansen tidligere i juni offentliggjorde nasjonal leder Øystein Gjerme foran rundt 100 pinseledere at Stephan Christiansen har blitt leder for ungdomsnettverket til Pentecostal European Fellowship (PEF).
Det er en paraplyorganisasjon som samler 60 europeiske pinsebevegelser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I seg selv er utnevnelsen forståelig. Stephan Christiansen har vært en de fremste og mest kjente pinsekarismatiske lederskikkelsene – helt siden 90-tallet da han startet Jesus Revolution.
Siden har han plantet en rekke menigheter i Norge og Europa, samt startet studentorganisasjonen Ny Generasjon. Christiansen er også kjent for å ha rikt nettverk i det pinsekarismatiske Europa.
Christiansen og Jesus Revolution har vært helhjertet og forbilledlig i sin vilje til å nå nye mennesker med evangeliet, nærmest koste hva det koste vil.
Må ledere som har feilet ekskommuniseres for alltid for å ta varslere på alvor?
De strakk seg langt, og de oppfordret sine medarbeidere til å strekke seg langt. Kompromissløsheten viste seg å inkludere noen blindsoner.
I 2016 kom dette til overflaten. Dokumentarfilmskaper Rut Helen Gjævert fortalte om sin tid i Jesus Revolution. Flere andre tidligere medarbeidere kjente seg igjen i Gjæverts erfaringer.
Lederrådet i Pinsebevegelsen ble kjent med 29 andre historier fra tidligere medarbeidere i Jesus Revolution. Fortellinger om et usunt, kontrollerende lederskap der det ikke er plass til kritikk gjentar seg.
Vil det si at det er «problematisk» å gi ham en sjanse til? Må ledere som har feilet ekskommuniseres for alltid for å ta varslere på alvor?
En slik tanke sitter ikke helt godt hos meg. Er det et slikt samfunn, og en slik kristenhet vil ha?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er mye positivt å hente fra USA. Såkalt «cancel culture» (kanselleringskultur) og «deplatforming» (scenenekt) er ikke et slikt eksempel.
Tilliten er tynnslitt. Hans rykte er tilsmusset. Hans lederskap er satt under lupe.
La meg understreke: Pinsebevegelsen og i Kristen-Norge trengte en kritisk selvrefleksjon om hvordan unge, sårbare og formative mennesker bør ivaretas. En leder besitter et særlig ansvar og må tåle skjerpede konsekvenser. Ordet «nåde» kan fort bli måte å slippe ansvar på.
Etter mitt syn gjelder ikke dette Stephan Christiansen. Han må være den mest offentlig kritiserte kristenlederen jeg kjenner til de siste årene.
Tilliten er tynnslitt. Hans rykte er tilsmusset. Hans lederskap er satt under lupe. Man kan ikke lenger si at han slipper unna.
I et intervju med Vårt Land forklarer Christiansen at «den unge Stephan Christiansen var initiativrik og frimodig. Vi våget mye, men hadde ingen erfaringer eller referanser til hvordan man skulle lede en slik bevegelse. Det er lett å være etterpåklok, men det er klart jeg kan ha tatt mange ukloke avgjørelser som leder i disse pionérårene.»
Varslere jeg har snakket med savner en dypere selvransakelse utover ung radikalitet. De bemerker at Christiansen er vennlig og imøtekommende, men at han ikke virker å evne å forstå.
Til kontrast husker jeg hvor imponert jeg var over Andreas Nordli, leder i Ungdom i Oppdrag. Helt uoppfordret reflekterte han offentlig, ydmykt og nært rundt seg selv som leder og Ungdom i Oppdrag som organisasjon. Nordli måtte ikke, men gjorde det likevel.
Fem år og et langt offentlig oppgjør senere er det på tross av alt rimelig å snakke om nåde. Stephan Christiansen må få en ny sjanse.
