Det håp vi eier

En kirke med rom for alle gjenspeiler evangeliets uventede og underfulle nåde: Uten betingelser. Uten gjenytelser.

Vi i Åpen folkekirke vil gjøre vårt for at Den norske kirke strekker seg etter dette idealet.

I hele to lederartikler denne uken har Dagen kritisert Åpen folkekirke og meg.

Avisen ser grunn til bekymring, både for kirkens liv og lære. Det er legitimt, men uten grunn. Når Dagen bruker sitt kraftigste virkemiddel, lederartikkelen, hadde vi imidlertid forventet større etterrettelighet i gjengivelse av den posisjonen en argumenterer mot.

Les lederartiklene:

Grunnlaget for Åpen folkekirke ligger fast og uttrykkes i vår plattform som alle kan lese ved noen enkle tastetrykk på vår hjemmeside:

«Åpen folkekirke er en organisasjon innen Den norske kirke som bygger på denne kirkens bekjennelse og dens selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke.»

Med dette utgangspunktet tar vi mer enn gjerne imot utfordringen fra Dagen og andre debattanter. Vi holder oss til 1. Peters brevs oppfordring:

«Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.»

For det er det både teologi og kirkepolitikk til syvende og sist handler om. Å gjøre regnskap for det håp vi eier. Åpen folkekirke håper på en kirke «som løfter mennesker opp, og gir rom for mangfoldige erfaringer av Guds nåde og kjærlighet», som det heter i den samme plattformen. Vi ønsker å være en kirke som har rom for oss alle.

Og det er her det faktisk står på spill. Er det rom for oss alle i kirken?

Og det er her – underlig nok – at Dagen melder sin bekymring. I lederartikkelen om «den kristne kirkes identitet» fremmes den drøye påstanden at Åpen folkekirke skulle bryte med denne identiteten.

Dagen begrunner påstanden i ekteskapsspørsmålet, som slik på helt u-luthersk vis, og i strid med hva både kirkemøtet og bispemøtet er enige om, gis en nærmest kirkekonstituerende karakter.

Dessuten henviser Dagen til en radiosamtale om dåpen, der jeg indirekte tillegges følgende konklusjon: «

Men hvis vi definerer den kristne kirken så rundt at ‧behovet for en frelser kommer i bakgrunnen, og at dåpsritualet fungerer som en dør inn til et landskap som er så vidt at det er vanskelig å få øye på veien ut, da er kirkens identitet forandret.»

Jeg sa ingenting av dette. Jeg påpekte at sentralt i det kristne budskapet og i dåpen er selvsagt Guds frelsende gjerning. Jeg sa at Gud i dåpen frelser oss fra dødens, destruksjonens og syndens makt. Dagen gjengir sin egen oppfatning av hva jeg sa, i stedet for mine ord. Det er en referatpraksis som står til stryk.

Kirken er fellesskapet av alle dem som har fått Guds nåde i gave. Og det er det fellesskapet som på en særskilt måte har som sin oppgave å feire og videreformidle den nåden. I arbeidet med å gjøre dette kan vi følge i Mesterens fotspor.

Det bekymrer Dagen tydeligvis at flere enn den «indre krets» våger å vise til Jesus-fortellingene i sin begrunnelse for en åpen og inkluderende kirke. I stedet for å glede seg over stort og bredt engasjement for kirken forankret i bilder av Jesus, velger Dagen å nedlatende beskrive «kjendiser» og «folk flest» som noen som vil presse kirken til å endre evangeliets ord.

«Et fellestrekk i hvordan Jesus møtte mennesker, er at de ble stilt på valg,» skriver Dagen. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Det er veldig mange fortellinger i evangeliene om møter mellom Jesus og andre mennesker – helbredelser, ordvekslinger, tilgivelser, måltider – der spørsmålet om hvem Jesus er, eller om hvorvidt menneskene, mottakerne tror på ham, overhodet ikke bringes inn.

Det er riktig at Jesus også provoserte, kritiserte og stilte krav. Det er riktig at kirken også er kalt til å gå motstrøms. Det er riktig at korset er et tegn på anstøt og motstand mot Guds kjærlighet i historien og våre liv. Så langt jeg kan se, er denne motstanden først og fremst knyttet til gavens, evangeliets, innhold og karakter, og til dets primære mottakere. Gavens innhold er nettopp gjenoppreisning og nytt liv – helt gratis, uten betingelser eller krav om gjenytelser. Det er vanskelig å fastholde.

Og dens mottakere er først og fremst dem som datidens myndigheter og religiøse ledere anså for å være mindre verd, eller til og med foraktelige eller farlige: Evangeliet er «godt nytt for fattige.» Det er provoserende. Men først når de ekskluderte inviteres inn, er fellesskapet for alle. Kun da speiler det evangeliets dypeste hemmelighet.

Som menneskelig fellesskap vil kirken bare makte å uttrykke dette i glimt og på mangelfulle måter. Men Åpen folkekirke vil gjøre vårt for at Den norske kirke strekker seg etter dette idealet, som uttrykker kirkens dypeste identitet som «én, hellig, allmenn og apostolisk kirke.»