Penger, makt og moral
Det store spørsmålet jeg stiller meg nå, er om mange av verdens statsledere kan sitte med verdighet og vite atandre stater ikke har håp for fremtiden, med mindre vi setter målet for klodens temperaturstigning til 1,5 grader.
Bringer klimatoppmøtet i Paris håp for fremtiden?
Jeg skulle ønske jeg kunne svare et ubetinget ja på det spørsmålet. Selv om jeg daglig møter mange mennesker av god vilje som jobber hardt for å få til en avtale, møter jeg også mange som forteller meg om konsekvensene når det gode blir det bestes fiende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det virkelig vanskelige spørsmålet her er finansieringen av reduksjonen i utslipp av klimagasser og omleggingen til fornybare energikilder som alle ser må komme.
Norge endrer bruken av bistandsmidler for å kunne finansiere dette. Mange europeiske land gjør nå som Norge – eller omvendt.
Er det riktig?
Er det moralsk riktig å ta fra noen fattige for å gi til andre?
Mine venner i Tanzania har med små midler kanalisert gjennom norsk bistand, fått hjelp til selvhjelp. Landsby etter landsby har gjennom spare- og lånegrupper fått håp for fremtiden. Alt ligger til rette for at en oppskalering av arbeidet vil løfte mange medmennesker ut av ekstrem fattigdom og gi dem en ny verdighet.
De får ikke råd til å fortsette, men har vi råd til å la være?
Ingen kan bruke de samme pengene to ganger, men må det være de samme pengene?
Er dette prisen vi må betale for en rettferdig klimaavtale?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Rettferdighet og verdighet er sterke begrep. Jeg går rundt her med en ubehagelig følelse av at vi ikke begriper hva det i praksis betyr. Presidenten i Kiribati sa enkelt og brutalt at han forbereder folket sitt på å flytte fra landet deres med verdighet. Flytte hele nasjonen fordi havnivået allerede har begynt å øke.
Han sier til folket sitt at de ikke skal se på seg selv som flyktninger. De skal ikke ligge noen til byrde når de må dra. De skal bidra på det nye stedet slik de frem til i dag har hatt et velfungerende samfunn.
Et annet begrepspar her er tap og skade. Tapet av landområder, tapet av livsgrunnlag der saltvannet nå ødelegger jordbruket, regntiden er helt ute av rytme så innhøstingen bokstavelig talt regner bort, jordsmonnet raser ut eller jorda er så tørr at den ikke er mulig å dyrke. De som allerede lider så store tap og skade som følge av klimaendringene må kompenseres. President Anote Tong satt foran meg med verdighet da han sa: De pengene handler ikke om hjelp, men om klimarettferdighet.
Det store spørsmålet jeg stiller meg nå, er om mange av verdens statsledere kan sitte med verdighet og vite at andre stater ikke har håp for fremtiden med mindre vi setter målet for klodens temperaturstigning til 1,5 grader. Ved 2 grader, som forhandlingene ennå ikke har klart å bli enige om å forplikte hverandre på, er det mange som rammes hardt. Svært hardt. Det handler om retten til liv.
Forhandlingene her handler om medmenneskers liv og død. Forhandlerne jeg har møtt kjenner trykket i det alvoret. Hvilket mandat har vi gitt dem? Vil klimatoppmøtet i Paris bringe håp for fremtiden – for alle?
Før uken er slutt, vet vi svaret.
Les også:
