Allmektig vilje, terrorens utgangspunkt

Sekulære politikeres avmakt i møte med muslimsk terror, viser at de ikke forstår at mennesker lever av mer enn brød alene. Deres tro på det gode i mennesket blir meningsløs overfor en tro som krever alt av oss, og som plasserer 
mennesket i en rolle uten ansvar for egne handlinger.

Etter terrorangrepet i Paris gikk Dagens redaktør Vebjørn Selbekk ut og problematiserte at mange avviser islam som terrorens utgangspunkt. Han sa at vi bør akseptere det åpenbare: «At terror utført i Allahs og profetens navn faktisk har med islam å gjøre».

Å hevde at islam kan inspirere til vold møter imidlertid motstand. Det er vanlig å se på sosio-økonomiske årsaker, manglende integrering og vår motstand mot innvandring som årsak til at muslimer utfører terror.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så langt jeg kan se, var det ingen som reagerte da norsk presse og forskere enstemmig pekte på innvandrernes livsvilkår som årsak til terroren i Paris i januar 2015. Det er imidlertid vanskelig å skjønne at ovennevnte årsaker skal inspirere muslimsk ungdom til å ta livet av karikaturtegnere og jøder.

Behov for å rettferdiggjøre vold gjelder for både stalinister, nazister eller islamister, deres motiv handler om de grunnleggende forhold: om hvordan mennesket oppfatter seg selv, hva dets utgangspunkt er.

Nøkkelen ligger i skapelsen og forståelsen av dens mening; hvor vi kommer fra og hvor vi går. Muslimsk terror er ikke unik i verdenshistorien, men vi er alt for lite opptatt av hva som kjennetegner motivet til de som begår overgrep i andres navn, vi glemmer den viljen de har underkastet seg.

Den russiske forfatteren og Nobel-prisvinner, Alexander Solsjenitsyn (1918–2008), som selv hadde erfart kommunismens overgrep, beskrev kommunismen slik:

«Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegrep. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener, betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den defineres av en håndfull mennesker».

I det øyeblikket mennesket erfarte seg selv som den del av en historisk betinget klassekamp, med et rendyrket naturalistisk syn på menneskets plass i verden, først da kunne kommunistene rettferdiggjøre sine overgrep. Det handlet om å gå opp i noe større enn seg selv, underlegge seg en vilje som gir mennesket mening.

For en muslim er bildet annerledes enn kommunistens. For ham er det ikke klassekamp og naturalistisk verdensbilde som ligger til grunn for handlingene.

En muslim vil følge Allahs vilje, men hva vil Allah med det skapte?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I islam er Allah totalt allmektig, uten evne til å gi skapelsen frihet, for en skapelse med fri vilje vil undergrave hans egen allmakt. Det innebærer også at Allah ikke kan være bundet av en absolutt moral, ettersom moralske absolutter begrenser guddommens evne til å handle slik han vil.

Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke av fornuftskategorien.

Motsetningen til en slik lære finner vi i kristendommens Jesus Kristus, når hevder at «han er veien, sannheten og livet.»

Jesus Kristus sa ikke dette for å belære sine medmennesker, men for å vise at når Gud er sannhet, så er han også bundet av den, kjennetegnet av en hellig relasjonell kjærlighet, en kjærlighet som gjør Gud forutsigbar og mennesket fritt.

Allah vil aldri si at han er sannhet, av den enkle grunn at han ikke kan la seg binde av noe. Hvilke kriterier mennesket skal dømmes etter, blir dermed umulig å forstå, for hans vilje flyter ikke ut av et definert moralsk vesen, det er gjennomført a-moralsk.

Mennesker som med hele seg går opp i en lære som islam, risikerer å bli like moralsk avstumpet som Stalins bødler eller Hitlers slaktere. Å underlegge seg førerens, klassens eller Allahs vilje leder til samme resultat. Moralske begreper blir blasfemi ettersom de må begrense viljens utgangspunkt. Som Solsjenitsyn sa: «det regnes som upassende å bruke ord som godt og ondt».

Sekulære politikeres avmakt i møte med muslimsk terror, viser at de ikke forstår at mennesker lever av mer enn brød alene. Deres tro på det gode i mennesket blir meningsløs overfor en tro som krever alt av oss, og som plasserer mennesket i en rolle uten ansvar for egne handlinger. Vestens politikere tror at våre fiender vil lytte til vår fornuft, men forstår ikke at den er forbeholdt en kultur bygget på troen på at det finnes en sannhet.