Misjon. Ikke krig.

Når færre kristne er overbevist om at mangel på misjon får konsekvenser for livet etter døden, utfordres eksistensgrunnlag for norsk misjon, både ideologisk og økonomisk.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) fyller 175 år i år. I forbindelse med feiringen oppfordrer Notto Thelle, professor i teologi og tidligere Japan-misjonær, norsk misjon til å legge krigs­retorikken død. Det er en viktig, men forhåpentligvis unødvendig påminning.

På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var misjonsbevegelsen landets største folkebevegelse med oppslutning på tvers av klasse, kjønn, yrke og utdanning. I dag er Norge et sekulært og pluralistisk samfunn, der livssynsmessig individualisme står sterkt. Misjonens plass i det livssynsåpne Norge synes stadig mer utfordret.

Å skulle bruke krigsretorikk for å spre begeistring for norsk misjon i vår tid fremstår således lite hensiktsmessig. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig. Mens NMS i 1950 hadde minst en misjonsforening i hver skolekrets, og nærmere fem tusen kvinneforeninger, er bildet av norsk misjon i dag et ganske annet. Misjons­organisasjonene sliter med oppslutningen. Givergleden er dalende.

Professor i religionssosiologi Pål Repstad forstår utviklingen i lys av pietismens død og teologi i endring. Når færre kristne er overbevist om at mangel på misjon får konsekvenser for livet etter døden, utfordres eksistensgrunnlag for norsk misjon, både ideologisk og økonomisk. Kritikk utenfra utfordrer også misjonens legitime plass i det norske samfunn. Allerede på 70-tallet ble norsk misjon anklaget for «misjonsimperialisme».

Da sosialantropolog Marianne Gullestad i 2007 utga boken «Misjonsbilder», skapte den til dels sterke reaksjoner hos norske misjonsvenner. Selv om mange var takknemlige for bokens teoretiske bidrag i misjonsdiskursen, ble andre sinte og følte seg misforstått. Gapet mellom misjonærenes gode intensjoner og uforutsatte konsekvenser av norsk misjonsvirksomhet var for mange vanskelig å godta.

Boken «Misjonsbilder» tok utgangspunkt i NMS sin egen fremstilling av virksomheten i Kamerun, sendt som bilder og tekster til Norge. I misjonærenes presentasjon reproduseres, ifølge Gullestad, koloniale kategorier og paternalistiske relasjoner. Dette skjer til tross for at misjonærenes selvforståelse er endret fra «soldat» til «vitne og sendebud», og gode intensjoner om likeverdig samarbeid i misjonsorganisasjonen NMS. Gullestad utfordrer i boken NMS og norsk misjon til å overkomme motsetningene mellom «givere» og mottakere og «nord» og «sør» slik at den binære og hierarkiske logikken i de koloniale kategoriene og dikotomiene kan brytes.

Heldigvis er misjon ingen statisk størrelse. Misjon skal og må endres i takt med tiden. Også misjonens egen fremstilling av egen virksomhet endrer karakter over tid. Mens tidligere tiders misjonærer gjerne fokuserte på misjonens «siviliserende» form, er dagens misjonærer i økende grad opptatt av diakoni, bistand og partnerskap. De siste årene har NMS nettopp arbeidet med endring og utvikling av egen organisasjon for å se på egen etablert misjonspraksis med «nye øyne», og for å bidra til å skape ny begeistring for misjon i vår tid.

NMS er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke. Som leder av NMS Global erfarer jeg at det går en fornyelsens ånd gjennom norsk misjon for tiden. Slik de første misjonskvinnene lot seg engasjere av sitt møte med Jesus, til å dele tro, tid og penger, ønsker også NMS’ misjonsvenner og ansatte å være med å bære misjonsflammen videre inn i vår tid. Stikkord som å dele, å leve sammen, solidaritet, nettverk og utruste hverandre blir stadig viktigere. Det handler om bevegelser fra menneske til menneske, fra deg til meg.

Med utgangspunkt i forslaget til ny NMS-strategi som skal vedtas på generalforsamlingen sommeren 2017 var NMS Global samlet i april for å starte arbeidet med å utarbeide handlingsplaner, mål og tiltak. Det var stor enighet i forsamlingen om at misjon må starte med eget trosliv. Pilen må peke innover mot egen tro, men også mot eget forbruk. «Kanskje må vi kjempe mot vår egen grådighet som en del av kampen mot urettferdighet», var det en av deltagerne som sa.

Misjon er ikke lenger en bevegelse fra nord til sør, men bevegelser på tvers i den verdensvide kirke. Det handler om å være en del av kirkens globale fellesskap, der alle deler det de har i bønn til Gud. Dette er en erkjennelse som vi tror er vanlig i norsk misjon i dag. Notto Thelle sin oppfordring om å legge vekk krigsretorikken kommer sånn sett mange tiår for sent.