#Metoo og en ny #torsdagerisvart

I kirke og menighet har vi fortsatt en stor jobb å gjøre med å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme. Med å holde fra hverandre Guds tilgivelse og krenkedes fortsatte sårbarhet.

«Det er et liv før og etter metoo.» Jeg har hørt det sagt og lest liknende utsagn i ulike nyhetskanaler de siste ukene. Måtte det bli sant. Samfunnsområde etter samfunnsområde har stått tydelig fram og sagt at en grenseoverskridende adferd og krenkelser er vel kjent for dem også. Fortellingene vil ingen ende ta – eller vil de det? Kan vi anta at et arbeidsliv og en omgangsform som stilltiende aksepterer grove krenkelser og overgrep, en seksualisert språkbruk og devaluerende karakterisering, vil ta slutt?

I våre folkeeventyr sprekker trollene hvis de kommer ut i sola. Denne vinteren er det mye som tidligere ikke har tålt dagens lys som har fått komme ut. Det skjulte og fornedrende blir ikke lenger fortiet – eller blir det det?

I kirke og menighet har vi en stor jobb å gjøre med å få fortellingene fram i lyset. Med å sortere i synd, skyld og skam. Kanskje er det derfor det er så stille fra vår side? Jeg vet at spørsmålet stilles i Kirkens hus. Der antas det at underrapporteringen er stor. Mørketallene når det gjelder forhold som ikke er straffbare, men likevel alvorlig krenkende, er store. Særlig gjelder dette erfaringer fra alle dem som en gang var engasjert i kirke- og menighetsarbeid.

----

#torsdagerisvart : Torsdager går vi i kirkene i svart - i solidaritet med ofre for vold og overgrep. I respekt for menneskerettighetene. I håp om endring.

.....

Enorm respons

Åremålsdager er egnet for både tilbakeblikk og framtidsdrømmer. Jeg benyttet anledningen til å kontakte NRK her i Møre og Romsdal for å dele litt av mine erfaringer, og noe av intervjuet ble også sendt i Dagsrevyen. Det jeg ikke var forberedt på, var den enorme responsen etterpå. Fremmede mennesker har kommet bort til meg ute i det offentlige rom på ulike steder rundt i fylket. Enten jeg har gått i sivil i fritiden eller gått med tjenesteskjorte og bispekors. Mennesker jeg ikke kjenner som har klappet meg på skulderen og sagt: «Tusen takk. Du aner ikke hva dette betyr. Vi er mange som sitter med sånne erfaringer.» Jeg har fått mail og tekstmeldinger fra kjente og ukjente. I en av e-postene fra en som selv lever med erfaringer av vold og overgrep står det: «Jeg har savnet at noen i kirken vedgår at det skjer mye ille der også. Nå har media og kultur tatt tak. Håper flere i kirke og menighet tør å bruke speil. Ikke bare tro at overgrep skjer andre steder.»

To måneder har gått.

I kirke og menighet har vi fortsatt en stor jobb å gjøre med å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme. Med å holde fra hverandre Guds tilgivelse og krenkedes fortsatte sårbarhet. Jeg kjenner pulsen stiger når jeg nå setter ord på ubehaget ved overraskelsen 30 år etter at det skjedde, å ta imot nattverd sammen med han som i bilen sin la hånda på låret mitt. Responsen jeg fikk i november gjør meg ydmyk for betydningen av at når jeg med min offentlige posisjon deler noe av min sårbarhet, gir det rom for at andre kan komme fram med sin. I fellesskap kan vi rette ryggen. «Det er et liv før og etter metoo.» Måtte det bli sant – også i kirke og menighet.