Tid for oppbrudd?

Skal jeg forlate Den norske kirke? Meningene er delte og usikkerheten stor. Argumenter veies for og imot og man blir dradd i ulike retninger. Noen opplever stor uro: Gjør jeg det som er rett? Hva sier Bibelen?

«Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror. For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lys til felles med mørke? Derfor sier Herren: Dra bort fra de, rør ikke noe urent. Da vil jeg ta imot dere.» 2. Kor. 6:14a,17

LES:Ingen kan tjene to herrer

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Her advares vi mot å gå inn under et fremmed åk. Bildet her er hentet fra jordbruket. Det var vanlig å sette to okser under samme åk. Dobbeltåket gjorde at oksene drog plogen sammen og holdt samme retning og fart. Som kristne er vi under Jesus sitt åk, jfr. Matt. 11:28ff. Åket er Hans ord og lære. Det er vi forpliktet på, det gir kurs og retning for livet. Derfor kan vi ikke gå i tospann med en fremmed lære som bryter med Kristi lære.

Er ikke kompromissvedtaket i vigselstriden et fremmed åk som blir lagt på våre skuldre? Her forenes tro med vantro, sannhet med løgn, Kristus med det som står Kristus imot. Hvordan kan vi forenes under et åk som både vil fastholde og forkaste Kristi ord?

Kirkeledelsen mener vi kan leve godt med to ulike syn. Men dersom vi godtar kompromisset har vi ikke da godtatt et fremmed åk? Kursen er da satt, med tiden vil vi bli ført langs veier vi ikke ønsker å gå. Slik virker åket.

«Fra himmelen hørte jeg en annen stemme: Dra bort fra henne, mitt folk. Så dere ikke blir medskyldige i hennes synder og ikke rammet av hennes plager.» Åpenb. 18:4

Disse ordene er talt for å hjelpe oss til oppbrudd når fortsatt «samliv» vil gjøre oss medskyldige i «hennes» synder. Kallet til å dra bort, er talt i en situasjon hvor Guds dom snart vil ramme Babylon. Denne byen står her som uttrykk for den verden, det tankesett og levesett, de verdier og den vei – som står Gud imot og er under Hans dom. Er dette ordet aktuelt inn i vår situasjon? Vil fortsatt «samliv» gjøre oss delaktige i det tankesettet og de verdiene som nå vinner frem i kirken? Kan vi bli regnet som medskyldige i det som nå skjer, selv om vi «reserverer» oss mot utviklingen?

Finnes det gode grunner for å bli? Er kirkens store konfirmantkull, høye dåpstall og tette kontakt med lokalsamfunnet gode grunner for å bli værende? GårNorge «glipp» av evangeliet dersom vi ikke benytter Dnk som prekestol? Slike og lignende tanker er ikke avgjørende grunner for å bli værende. Spørsmålet blir heller:

Er det mulig å forbli i kirken uten å bli medskyldig i utviklingen? Er det mulig å skape et brudd med Kirken uten å gå ut av den? Går det an å være i kirken men ikke av kirken, slik man er kalt til å være i verden men ikke av verden?, jfr Joh. 17. Uten et brudd med kompromisset og den nye læren er det over tid svært vanskelig å stå i kirken uten å bli påvirket av utviklingen, og delaktig i den.

Vi er nå i en situasjon hvor det er fristende å holde lav profil og vente på bedre tider for kirke og folk. Kan vi ikke bare la vigselstriden ligge og heller gå videre med alt det gode arbeidet? Kan vi unngå det konfliktfylte og heller konsentrere seg om det viktigste: Forkynne evangeliet og vise mennesker Guds kjærlighet? På den annen side, når vår tro og Guds ord blir angrepet kan vi da overse det og late som om ingenting har hendt? Vinner vi seier gjennom passivitet og resignasjon?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samme hvor veien går videre, kaller Gud oss til å bryte med det fremmede åket som kirkelederne ber oss gå inn under. La oss bryte opp fra kompromisset og den teologi som går imot Guds ord!

«Mine kjære! Jeg har hatt ett inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse som vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige». Jud v 3