HAUGIANERE: Selv om det i mange menigheter i disse dager dyrkes frem sosiale entreprenører, har vi en lang vei å gå før vi preger det ­norske gründermiljøet. Det gjorde haugianerne for 200 år siden. Noe mindre burde ikke være målet for oss som tror på Guds skaperkraft i dag, skriver Hermund Haaland.  Foto: Andres Kudacki, AP Photo/NTB scanpix

Fremtidsmakten

tirsdag 28. november 2017

Samfunn

Som kristne har vi tradisjon for å ønske å påvirke landets fremtid. Den defineres i økende grad av gründere.

Hvis dét stemmer, må både menigheter og familier lære mer om hvordan vi sammen utvikler disse. Det er nemlig ikke flust av kristne ungdommer i gründerhusene som popper opp. Ei heller på forskningskursene på universitetene.

Selv om dette ikke kan underbygges empirisk, ble inntrykket klart bekreftet i arbeidet med mine to siste bøker om europeiske og israelske gründermiljøer. Mon kristne unge i Norge ­eller i ­Europa heller er på Hillsong-­konferanse? Eller hvor er vi?

Med den «fjerde industrielle revolusjon» som nå ruller inn over oss, vil svært mange av dagens arbeidsplasser automatiseres. Debatten om den nye teknologien og hvilke etiske vurderinger den krever, er viktig nok.

Kanskje viktigere når nå chiper kan implanteres i hånden og erstatte bankkort, er det hvem som setter premissene for debatten. Det gjør blant annet dem som utvikler den nye teknologien.

Oslo er kåret til et av Europas hurtigst voksende gründermiljø som tiltrekker seg tidligfase investormidler. Det er blant annet i slike miljøer Norge – og verden – omstilles. Det er her fremtidens Teslaer skapes. Er vi som kristne med her og preger utviklingen?

Det mest spennende kristne investormiljøet for gründere i USA, Praxislabs, ledes av Dave Blanchard. Han sier: «Vi er i en tid i historien hvor entreprenører har en disproporsjonal innflytelse på alt fra våre sosiale problemer til hva vi konsumerer, praktiserer, tror på og ønsker oss.» Grunnleggeren av Twitter, Jack Dorsey, sier: «den mest effektive måten å spre ideer på i dag er gjennom næringslivsorganisasjoner.»

Og tror vi da fortsatt at måten vi skal påvirke nordmenns tankegang på, er gjennom å lage gode gudstjenester og attraktive menighetsmiljøer alene? Den kristne kirkes natur og feiringen av gudstjenesten trenger ikke forandres, men jeg tror det må gjøres kvantesprang i måten vi utruster kristne til disippelliv i hverdagen.

Hva har det så med norske menigheter og organisasjoners kultur å gjøre? Ganske mye. Fordi ungdom og studenter preges av hva andre ungdommer gjør, og fordi kristen ungdom fortsatt heldigvis bruker mye tid i kristne ungdoms- og studiemiljøer, har det noe å si hvilke verdier vi dyrker i våre miljøer.

La meg bruke et eksempel som jeg sammen med kollega Nicolai Strøm-Olsen oppdaget i arbeidet med vår siste bok, Startup Israel. Vi besøkte en rekke ledende miljøer og personer i det som kalles «Wadi Valley» – som etter Silicon Valley er et av verdens mest innovative områder.

Selv om den nasjonale israelske økonomien ikke er spesielt imponerende, er omlag 10 prosent av den preget av eksepsjonelt kreative og verdiskapende gründerbedrifter. Hvorfor er det slik?

Hovedgrunnen – slik vi fant det – handler om den israelske grunnkulturen. Det er en kultur hvor innbyggerne fra barnsben læres opp til å diskutere, krangle – argumentere. Dette gir dem kreative egenskaper fordi de sjelden godtar status quo. Det finnes alltid en bedre måte å gjøre noe på.

Som «frelst-debatten» viste, er ikke norske kirkelige miljøer spesielt gode på å dyrke frem egne meninger. Tvert imot kan det synes som om vi heller har lagt lokk på de gode diskusjonene og er bedre på å få mange til å gå i flokk.

Det skaper kanskje i beste fall varme fellesskap, men særlig nyskapende blir det ikke. Jeg tror det går an å dyrke frem varme fellesskap hvor det også er rom for å stille spørsmål med det meste og til å ta kreative initiativ.

Selv om det i mange menigheter i disse dager dyrkes frem sosiale entreprenører (som for eksempel arbeider mot menneskehandel), har vi en lang vei å gå før vi preger det norske gründermiljøet. Det gjorde haugianerne for 200 år siden. Noe mindre burde ikke være målet for oss som tror på Guds skaperkraft i dag.

Og det begynner kanskje ikke i menighetsfellesskapene, men heller rundt middagsbordene slik det gjør det for israelerne: med en god diskusjon.