Et KrF i spagat bør berges

KrFs lover sier: «KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskeretter.» Om nå partiet vil forsvare at ekteskapet er for to av samme kjønn, har det gjort en teologisk vurdering, og inntatt et liberal-teologisk standpunkt.

Miljøpolitisk talsmann Gerda Grønn i MDG sorterer ikke søppel hjemme, elsker bjørnejakt og kjører en bensinslukende Chevrolet på jobb. Innvandringspolitisk talsmann Bård Blå i Frp har et frivillig engasjement gjennom Flyktninghjelpen for å få flere flyktninger til Norge og bistår en familie som sitter i kirkeasyl.

Dette er urealistiske scenarioer. Det er umulig med fremstående politikere som på privaten handler i motsatt retning av kjernesaker for partiet. Men i KrF er dette derimot mulig: Familiepolitisk talsmann Geir Jørgen Bekkevold er på fritiden prest, og vier lesbiske par.

Vern om, og styrking av familie og ekteskap har for KrF alltid vært et av partiets viktigste saker. Nåværende partiprogram sier: «Ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne har dype røtter i tro og tradisjon, og familien er det mest grunnleggende i samfunnet.» I samsvar med den verdensvide kirke defineres ekteskapet her som en union for mann og kvinne. Og selve familiebegrepet knyttes til dette.

Bekkevold er valgt på denne formuleringen. I tillegg har han som familiepolitisk talsmann en hovedoppgave i å arbeide for realiseringen av programmet. Men med sin rolle som vigselsmann for et lesbisk par undergraver han denne rollen. Og havner i en umulig spagat.

Kurt Arild Hareide innvender: KrF er et politisk parti, ikke et trossamfunn (Dagen 9. aug). Noe vi opplagt er enig i. Men KrF har et partipolitisk standpunkt i synet på hva ekteskap og familie er. Og dette standpunkt har selvsagt sin begrunnelse i den teologiske forståelsen av ekteskap og familie som den kristne kirke har hatt i 2000 år.

Partiet bedriver ikke med det teologisk rettledning. Men dets standpunkt er selvsagt likevel bærer av teologisk refleksjon. Noe det også er helt nødt til, idet KrFs lover sier: «KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskeretter.»

Om nå partiet vil forsvare at ekteskapet er for to av samme kjønn, har det gjort en teologisk vurdering, og inntatt et liberal-teologisk standpunkt.

Uansett kan en politiker ikke på privaten forholde seg fritt til gjeldende program. Da mister en troverdighet. Siden Bekkevold nå tydeligvis er i strid med eget parti, bør konsekvensen være å tre av som familiepolitisk talsmann. Og i stedet arbeide for at partiets politikk endres i samsvar med sitt syn.

Samme hva den enkelte av oss stemmer, er det for verdikonservative kristne viktig med et tydelig, sterkt og stort KrF. Partiets stemme trengs i mange viktige saker framover, særlig på bioteknologifeltet.

Nå spises imidlertid KrF opp innenfra. En såkalt liberal «venstrefløy» og konservativ «høyrefløy» splitter partiet i hver sin retning. Personlig er jeg av de som mener at partiets ledelse har gjort rett ved å insistere på å ikke binde seg til en høyre- eller venstreblokk.

For over få år har det skjedd store endringer i det politiske terrenget: Den tradisjonelle høyre/venstre-aksen er i ferd med å gå ut på dato med tanke på å forstå partienes posisjoner i ulike saker. Særlig for et parti som KrF som har etikk og verdier som base, framfor makt og instrumentell styring.

De borgerlige er ikke lenger verdikonservative slik de en gang var. Særlig gjelder det Frp og Venstre, men også i noen grad Høyre. Og i flere sentrale spørsmål finner en klassisk verdikonservativ posisjon i dag vel så mye sammen med deler av venstresiden, blant annet når det gjelder bioteknologi og aktiv dødshjelp.

Skal KrF bevares, må det bygges bro mellom fløyene i partiene. De på høyrefløyen bør innse at det å være verdikonservativ vanskelig kan forenes med et tett samarbeid med sterkt verdiliberale blåblå krefter. Og de på venstrefløyen bør bestemme seg for om de ønsker å kjempe for en verdiliberalisering av det som har vært kjernestandpunkt for KrF.

Etter mine begreper trenger ikke en viss «venstredreining» av partiet i seg selv være problematisk for partiets sjel. Men det blir nettopp det, dersom partiet endrer standpunkt i de sentrale sakene som gir KrF berettigelsen som politisk parti. Slik som forståelsen av ekteskap og familie.

Om de mest avgjørende forskjellene mellom KrF og andre parti viskes ut, vil veien være kort for verdikonservative kristne å velge andre etablerte parti. Det vil være et stort tap for norsk politikk, og kristendommens posisjon i Norge.