Jakov Adler – et levende tidsvitne
Kjennetegn på en god kilde er at den har nærhet til omtalte begivenheter i både tid og rom.
LES:Flyktet fra nazistene i Tsjekkia og Norge
Han har opplevd på kroppen tre totalitære ismer, nazismen, kommunismen og islamismen, og det gjør ham til et troverdig vitne. Dagens tidligere medarbeider i Jerusalem,John Solsvik, utga i 2015 påHermon forlag en bok om ham: «Flukten fra nazistene – til Israel gjennom Norge og Sverige.» På bokomslaget skriver forlaget:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Livshistorien til den israelske legenJakov Adler (f.1933) er full av dramatiske hendelser og omveltninger – nesten som en thriller. Seks år gammel flyktet han i 1939 sammen med sin jødiske familie fra et Tsjekkoslovakia truet av Nazi-Tyskland til det frie Norge. Bare et halvt år senere sto tyske tropper på norsk jord, og den lille familien var igjen truet. I et forrykende uvær i 1945 flyktet de til fots over grensen til Sverige. Etter tyskernes kapitulasjon dro familien Adler tilbake til Tsjekkoslovakia. Da kommunistene tok makten i landet i 1948, nektet imidlertid Jakov å lyde de nye, totalitære makthaverne. Nok en gang måtte han flykte, og i 1949 gikk han i land iHaifa for å slå seg ned i jødenes «nye» hjemlandIsrael.
Gjennom Jakov Adlers personlige erfaringer i sitt nye hjemland, får vi også en solid innføring i Israels moderne historie. Vi får innblikk i hva som skjedde ‹i kulissene› både iSeksdagerskrigen (1967),Yom Kippur-krigen (1973) og de to Libanon-krigene (1982 og 1996), sett med en oppmerksom militærleges øyne. Han kjente – og kjenner – alle toppene i det israelske samfunnet og forteller åpent om sine møter med dem.
Etter mangeårig tjeneste iDen israelske hær (IDF) fikk Jakov Adler det medisinske tilsyn med FNs fredsbevarende styrker i land som Angola, Liberia, Rwanda, Tadsjikistan, Romania, Haiti, Kambodsja og landene på Balkan. Gjennom sin stilling i FN-systemet fikk han også nær kontakt med FNs profilerte generalsekretærKofi Annan. Samfunnsengasjert som Jakov Adler er, har han også klare meninger om dagens Israel og det vanskelige forholdet til palestinerne. Boken gir derfor spennende innspill om landets politikk i vår egen tid.» Min tilføyelse: I bokens siste kapittel sier han hva han mener om Midtøsten-konflikten. Hans politiske innspill er verdt å lytte til. Han mener for det første at tildelingen avNobels Fredspris i 1993 tilYassir Arafat, Simon Peres og Yitzhak Rabin ikke har hatt den ønskede virkning: «Den norske nobelkomiteen tror de kan sette i gang en fredsprosess ved å dele ut en fredspris, noe som er det rene tøv» sier han. «Du kan ikke starte en bevegelse ved å glorifisere noen av lederne, som det så viser seg er en del av problemet. Det må løses på en helt annen måte. Fredsprosessen må starte innen de aktuelle områdene, ikke utenfra.»
Hans mest outrerte politiske innspill kommer til slutt i boka og vil sikkert overraske de fleste: «Fullstendig sammenbrudd for De palestinske myndighetene og av Hamas’ styre er det som må til. Gazas befolkning har lidd mye, men har ikke vært i stand til å kasteHamas. Hadde de klart det, kunne de ha etablert en ny regjering som skjønner at det ikke er mulig å utslette Israel. En ny regjering iGaza som ikke bruker terror, ville ha forbedret levekårene til folk både når det gjelder inntekter og menneskerettigheter. Skjer ikke dette, er det lite håp om at en fredsprosess kan lykkes.» Han peker på situasjonen i sluttfasen av andre verdenskrig, og hevder det var først da Tyskland og deres ledere var helt beseiret og knust, at de ga opp – og gikk med på fred.
Jakov Adler er lege og ikke historiker, men har likevel troverdighet som historisk kilde fordi han har stått så nær de sentrale begivenhetene i Midtøsten-konflikten gjennom flere tiår, som han levende beskriver. Kjennetegn på en god kilde er at den har nærhet til omtalte begivenheter i både tid og rom. Det har tidsvitnet Jakov Adler, i tillegg til at han har blitt en svært samfunnsengasjert person siden han forlot Finnmark i 1945. Etterhvert har han fått gjennomtenkte og sterke synspunkter på mange samfunnsområder, aller mest på dagens situasjon i Midtøsten og forholdet til den palestinske minoriteten i Israel.
