Sekularisering som bakteppe for misjon
Sekularisering beskrives som en prosess hvor samfunnet verdsliggjøres. Uttrykket kommer det franske verbet séculariser som ble tatt i bruk på 1600-tallet om overføring av kirkens eiendom til staten. De skandinaviske landene, i tillegg til Frankrike, regnes som noen av verdens mest sekulariserte land.
Magnus Malm skriver i boken «Som om Gud ikke finnes» at mange skandinaviske kristne lever sine liv som om Gud ikke fantes. Han bruker det han kaller «Jeremias målestokk for sekularisering: De som trofast går i kirken og sier ‘vi er berget’, og som deretter fortsetter å leve akkurat som alle andre.»
På misjonsmarken ser vi at norske utsendinger ofte er dårlig forberedt på den åndelige virkeligheten de møter når de sendes ut første gang. Mellom himmel og jord er det god plass til ulike forestillinger og tradisjoner, overtro og gudstro. I kontekstualiseringsprosessen lærer de norske utsendingene den lokale åndelige konteksten å kjenne. Lokale kristne blir utsendingenes lærere, og vi forstår at vi må snakke om likeverdige partnerskap fremfor utsendte hjelpere og mottakere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES:Pensjonister og andre misjonærer
Jeg har en god vennefamilie fra Ekvator-Guinea,Vest-Afrika. De forteller at det, i deres landsby på øya Annobón, står et forbannet tre hvor onde ånder har tatt bolig. Vestlige misjonærer har flere ganger prøvd å hugge ned treet, men har aldri lyktes. Både øks og motorsag har vært brukt, men ingen har ennå lyktes med å felle treet. Når jeg spør mine vestafrikanske venner hvordan de tenker om det forbannede treet, svarer de at det er menneskers frelse som er deres prioritet i landsbyen. De har ingen planer om å felle treet, men å gjøre mennesker til Jesu disipler. De jobber for tiden med å oversette Bibelen til folket i på øya (til språket Fadambo). Men når dagen er inne, og det finnes en menighet der, ser jeg for meg at de heller kommer til å stille seg rundt det store treet, og kaste de onde åndene ut av treet fremfor å felle det.
Den svenske forfatteren Magnus Malm beskriver også sekulariseringsprosessen som en prosess hvor kirken selv tømmer troen for innhold, og trekker seg ut av samfunnet for så å bli tilbake i en marginalisert gruppe i en menighetsbygning.
LES:Fremtiden for global misjon
Troen blir dermed skjøvet inn i det innerste av den private sfære, og konsekvensen av det er at kirkebyggene også blir tømt for mennesker.
En person jeg kjenner, som har vært med i menighetsrådet der han går, ble en gang stoppet i kirkedøren av en som ønsket å bli kristen. «Og da var jeg glad for at presten var like i nærheten», forteller min gode venn.
Burde ikke det å lede mennesker til tro på Jesus være noe av det vi behersker best? Burde ikke mitt personlige vitnesbyrd være noe av det jeg med iver forteller til mennesker jeg møter på?
En annen følge av sekulariseringen er at kristne organisasjoner og kirker har mistet mye av det diakonale mandatet i samfunnet. Kommuner vegrer seg for å kjøpe tjenester av kristne institusjoner, og en del av institusjonene som tidligere ble drevet av kristne organisasjoner og kirkesamfunn drives nå av private eller offentlige eiere. Vil sekulariseringsprosessen også ta ifra oss det diakonale mandatet?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I missiologien sier vi at det ikke finnes land som er lukket for evangeliet. Det finnes land hvor det er vanskelig å få visum som misjonær eller prest, men få land er stengt for kristne yrkes-/fagarbeidere. Med dette som bakteppe kan det norske samfunnet heller ikke kalles lukket, selv om noen av de gamle «vinsekkene» forsvinner. Det sekulære samfunnet utfordrer oss på å finne nye måter å dele evangeliet på. Og ikke minst vil dette dreie seg om det personlige vitnesbyrdet.
På åretsLink-konferanse (neste uke) stiller vi spørsmålet om hva sekulariseringen av det norske samfunnet betyr for misjon og evangelisering.
Hvordan forbereder vi utsendingene på en mindre sekulær virkelighet? Hvordan rekrutterer vi engasjement og givere i sekulære samfunn til misjonsengasjement? Er reverse mission, eller den flerkulturelle menigheten, løsningen?
En ting er i alle fall sikkert: Så lenge det finnes unådde folkeslag og behov for lindring av smerte, så er misjonsoppdraget like aktuelt og like retningsgivende nå som før.
