Troens tilbakekomst

Etter alle solemerker går vi nå inn i en epoke som er historisk utrygg. I denne situasjonen er det ikke urimelig å tro at mange vil søke til religionene.

Klimaendringene kan føre til at religionene får en ny global oppblomstring.

– Du er et intelligent menneske. Og så tror du på Gud! Det er jo absurd!

Det er noen år siden nå. Jeg diskuterte med en kamerat som i likhet med meg studerte filosofi. Det var sent på kvelden, og vi hadde kommet inn på livets store spørsmål. Og endelig sa han noe han antakelig hadde tenkt på en stund.

Kameraten min er ikke alene om det synet på religion. I de utdannede kretsene i Norge er det mange som tenker som ham: Religion er noe som ideelt sett skulle tilhøre fortiden.

På 2000-tallet så man et oppsving i religionskritisk retorikk i både Vest-Europa og USA, anført av «nyateistiske» forfattere som Christopher Hithens,Richard Dawkins ogSam Harris.

Men dessverre for religionskritikerne kjemper de antakelig en vanskelig kamp. Drivkraften for mange religionskritikere eropplysning: Hvis man bare kommer med gode nok argumenter, så vil vel folk forstå det til slutt?

Den underliggende antakelsen er at religiøs tro henger sammen med utdanning og intelligens. Når folk får høyere utdanning og større innsikt, tenker man, vil de til slutt legge religionen bak seg. Men denne teorien har liten støtte i forskningen.

Den teorien som i dag har mest vind i seilene blant religionsforskere som er opptatt av statistikk, er at religiøs tro har vind i seilene når tilværelsen oppleves som usikker – og går tilbake når folk føler seg trygge.

Dette ser man når man sammenlikner folk i ulike land og regioner med hverandre. I land der livet er mer usikkert, er folk mer tilbøyelige til å tro på Gud. Man ser det også når man sammenlikner folk innad i europeiske land. Jo mer usikker tilværelsen er for europeerne, jo mer tror de på Gud.

Det er selvfølgelig ikke slik at alle mennesker som lever i trygge samfunn er ateister, mens alle mennesker som lever i utrygge samfunn tror på Gud. Andre faktorer spiller også inn. Jeg, for eksempel, lever et beskyttet liv i det rikeste landet i verden, og likevel tror jeg på en høyere makt.

Likevel er tendensen tydelig: Folk har rett og slett en større tendens til å tro på Gud hvis livet byr på utfordringer. Men hvis alt går på skinner, går troen på Gud derimot ofte ned. Implikasjonen av dette er at den beste måten å redusere troen på Gud, egentlig er å skape et samfunn omtrent som det norske.

Hvis man bygger opp et samfunn med stor velstand, stor tillit mellom mennesker, lite kriminalitet og en omfordelende velferdsstat, vil det være mange som slutter å tro, helt av seg selv.

Flere religionsforskere har derfor trodd at folk i fremtiden vil være mindre religiøse enn i dag. Man har trodd på idéen om fremskritt: At samfunnet gradvis blir bedre. Tryggere. Mer velstående. Mer rettferdig. Og da ville folk bli mindre opptatt av Gud, tenkte man.

Jeg har også trodd på dette. Men i det siste er det flere som har endret mening. I store deler av verden, inklusiv vår egen, holder nemlig ikke livet på å bli tryggere. Tvert i mot: Det holder på å bli mer utrygt.

Klimaendringene er i full gang, og kommer antakelig til å gjøre store deler av verden ubeboelige. Det vil bli mer og ikke mindre flyktningstrømmer. De nasjonale fellesskapene vil komme under enda mer press.

Blir det nok mat? Blir det nok energi? Vil verden kunne brødfø milliarder av mennesker? Vi vet ikke.

Etter alle solemerker går vi nå inn i en epoke som er historisk utrygg. I denne situasjonen er det ikke urimelig å tro at mange vil søke til religionene for å finne trøst og mening – enten det er i moskeen eller kirken.