EKTESKAP: Det viser seg at KrF fikk rett i 2008. Det gikk bare litt raskere enn mange av oss hadde trodd, skriver Øyvind Håbrekke.  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Trenger vi en ekteskapslov?

onsdag 5. september 2018

Samfunn

KrF har det privilegium å slippe de opprivende diskusjoner og splittelser om homofilt samliv som mange kirker opplever.

Kirker splittes av spørsmål om homofilt samliv. Det er det ingen grunn til at KrF skal gjøre. Den politiske debatten om ekteskapsloven handler verken om teologi eller hvorvidt man aksepterer homofile samliv. Vi har en egen lov om ekteskapet fordi ekteskapet er en verdslig ordning med allmenn begrunnelse.

Ekteskapet har i århundrer i mange kulturer vært knyttet til den samme konstellasjonen som kan reprodusere menneskeheten. Mor er der når barnet blir født. Men hvor er far?

Staten oppnår gjennom ekteskapet at de to som setter et lite hjelpeløst og sårbart barn til verden er forpliktet sammen. At dette fra et samfunnsperspektiv er klokt og ryddig, er det vanskelig å argumentere mot.

Ekteskapet er mer enn «å feire kjærligheten». Ekteskapet er også knyttet til barns rettigheter og oppvekstvilkår. Et tydelig uttrykk for det så vi gjennom behandlingen av ny felles ekteskapslov i 2008.

Den rød-grønne regjeringen la til grunn at når likekjønnede par fikk tilgang til ekteskap, fikk det konsekvenser for lov om barn og foreldreskap, adopsjonsloven og lovgivningen om assistert befruktning.

At spørsmålet om ekteskapet også handler om barn og foreldreskap er altså ikke en verdikonservativ posisjon. Alle partiene på Stortinget la det til grunn, men trakk ulike konklusjoner av denne erkjennelsen.

Denne forståelsen har lange tradisjoner og har gått igjen i lovverket om barn og foreldreskap i uminnelige tider.

Derfor er det heller ikke overraskende at endringer i synet på ekteskapet endrer vår forståelse av barn, familie og foreldreskap over tid.

Det er vanskelig å tenke seg at KrF på tvers av århundrers tenkning om ekteskap og foreldreskap skulle endre syn på ekteskapet, uten at det også vil påvirke synet på foreldreskapet og barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» som det heter i FNs barnekonvensjon.

Dersom man opphever forståelsen av ekteskapet som en institusjon for kvinne og mann er det derfor vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor denne spesielle statusen skal forbeholdes det monogame parforholdet. Det er ikke det klassiske ekteskapet, men den felles ekteskapsloven som skaper diskriminering, slik også Inge Lønning på glitrende vis tydeliggjorde i sine innlegg under Stortingets behandling.

Det er derfor tilhengerne av felles ekteskapslov som nå har bevisbyrden og må svare på hvorfor de ekskluderer andre familieformer. Dette har FRI forstått. Organisasjonen som var den kanskje viktigste drivkraften bak felles ekteskapslov har allerede skiftet standpunkt, og vil likestille alle familieformer inkludert polygami.

Ekteskapsdebatten er ikke over. Det vil stilles nye spørsmål. Når ekteskapet ikke lenger er koplet til det biologiske foreldreskapet, hvordan kan vi da forsvare å gi en spesiell status til monogame par?

Det viser seg at KrF fikk rett i 2008. Det gikk bare litt raskere enn mange av oss hadde trodd.

I disse nye debattene vil felles ekteskapslov være et mellomstandpunkt som vanskelig lar seg forsvare prinsipielt. Det vil bli tydelig at både KrF og FRI har langt mer prinsipielle posisjoner som står seg i de interessante diskusjonene om ekteskap, foreldreskap og barn i årene som kommer.

Hvor kommer så de teologiske argumentene inn? Ekteskapet mellom mann og kvinne er en rasjonell og velprøvd ordning for å sikre barns rettigheter og oppvekstvilkår. Hvorfor snakker så mange om å skille mellom teologi og politikk i debatten om KrFs syn på ekteskapet?

Derfor ser vi også nå i sosiale medier at mange kristne som selv har kommet til at de må skifte teologisk ståsted i synet på homofilt samliv, tar til orde for at KrF må endre sitt ekteskapssyn. Dette er uttrykk for sterk vilje til å anerkjenne sine medmennesker, men i iveren kaster man seg lett inn i kampen på feil arena.

Ekteskapsloven har ingenting med teologiske syn på homofilt samliv å gjøre. Overraskende nok ser det også ut til at Vårt Land i sin leder 31.8 ser på ekteskapet som en ordning først og fremst begrunnet i teologi.

Uenighet om ekteskapsloven skiller seg ikke fra politisk uenighet på andre områder. Og da er det selvsagt plass for både mitt og Simen Bondevik (VL.1.9) sitt syn, og flere varianter. Så bestemmer flertallet hva som står i partiprogrammet.

Jeg slutter meg til Simen Bondeviks avslutning av sitt innlegg: «KrF burde heie på kjærligheten og jobbe for et samfunn hvor det er plass til alle og like muligheter for alle, også de homofile.»

Synet på ekteskapet som en ordning mellom en kvinne og en mann står seg godt. Programmet står seg godt. KrF har det privilegium å slippe de opprivende diskusjoner og splittelser om homofilt samliv som mange kirker opplever. Det holder lenge å sette barna først.