«Refleksjon over landets samtidshistorie»

Tvedts bok har overbevist meg om at de virkelige «menneskerettighetene» uten den kristne arven henger i løse luften.

Professor og forfatter Terje Tvedt har skrevet mange bøker. Den siste heter «Det internasjonale gjennombruddet», og må kalles et «varsku her» til politikere og andre grupper i Norge som regner seg som elite når det gjelder det vi som «det norske folk» skal tenke og mene om utviklingen i landet vårt.

Dette er ingen anmeldelse av boken. Men etter gjennomlesning kan jeg ikke annet enn å peke på noen sentrale emner som blir tatt opp.

Og boken bør være obligatorisk for alle som vil reflektere over hva som har skjedd siden flokker av pakistanske turister i 1960-årene kom til Norge – og ikke ville dra tilbake, fram til vår egen tid under den norske elite-tenkningens «følelse av moralsk overlegenhet», som Tvedt selv formulerer det i avslutningen på boken.

Det er en gjennomgangstone i hele boken. Forfatteren sier han har analysert den nye norske elitens særegne «sense of distinction» (følelse av overlegenhet). – Det dreide seg om en elite som så på seg selv og begrunnet maktutøvelse med en «sense of moral distinction», det vil si; med en følelse av moralsk overlegenhet» (ibid. 286).

Internasjonalisering av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave (ibid. 289).

Min overskrift er sitert fra Tvedts svar til Jonas Gahr Støre i Aftenposten 17. desember 2017 om sin egen bok. Debatten gikk ut på om Tvedt er innenfor historien, eller om han bare «mener». Han sammenfatter sitt anliggende:

«Fremveksten av et mektig nasjonalt dogme om norske verdiers universalisme og politikkens forvirring når det gjelder definisjon av det multikulturelle Norges felles verdier» (Aft.).

Folkegrupper kom fra den ikke-europeiske verden og endret befolkningens etniske sammensetning og landets religiøse landskap for godt. Staten introduserte en radikal ny statsbyggingsideologi og samfunnsnorm-multikulturalismen.

Støre sto sentralt i Norges bombing av Libya, karikaturstriden, milliongavene til Clinton-stiftelsen (hvem gav ham og andre i Norge mandatet?), finansieringen av koranskoler i Pakistan.

Under Støres ledelse sendte Røde Kors hundrevis av gamle lastebiler som endte opp som ubrukelige vrak i Afrika (selv om det høylytt ble talt om hvor effektivt det hele var for de fattige i Afrika).

Under avsnittet «Da islam kom til Norge» tar Tvedt for seg en rekke media og begivenheter og vurderer dem i sammenheng med islams innflytelse i Norge (ibid 162f). Mellom annet skriver han om: «Da en redaktør i Norge fikk skylden for at norske ambassader ble stukket i brann i Midt-Østen 2006.»

Denne redaktøren var Vebjørn Selbekk i Magazinet, i dag sjefredaktør i den kristne avisen Dagen (189f). Og dette fikk de til, selv om andre norske aviser hadde publisert fra de danske tegningene før Magazinet gjorde det. Det repeteres hvordan Den norske kirke og Kirkens Nødhjelp rykket ut i Norge på vegne av «de krenkede».

Og de fikk med seg Kirkenes Verdensråd og Islamsk Råd. I etterkant reise til Midtøsten for å beklage. Danmark og danske politikere, på den andre side, sto fast på den prinsipielle ytringsfriheten.

Tvedt kommenterer bidrag både fra den kristne avisen Vårt Land, Morgenbladet, Klassekampen, Aftenposten og Den norske kirkes møte med islam.

Om Vårt Land sier Tvedt mellom annet: Avisen var overhodet ikke innstilt på eller interessert i å fremme noen kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom kristne verdier og tradisjoner og islamske verdier og tradisjoner.

– Avisen gjentok som et mantra at det viktigste av alt var ikke å kritisere fordi det kunne føre til stigmaer som igjen kunne føre til islamisme.

– Vårt Lands lederartikler gikk langt i å avvise at det var noen viktige forbindelser mellom islam og Den islamske staten. Derimot nølte ikke avisen med å gi USA og Vesten skylden for framveksten av IS.

– Det er i det hele tatt et slående trekk at Vårt Lands lederskribenter aldri var opptatt av historiske analyser av religionens utvikling og rolle, heller ikke den ganske nære historien.

– Det mest bemerkelsesverdige ved Vårt Lands lederartikler i perioden var at de ikke stilte noe seriøst spørsmål om det kunne finnes trekk i den islamske religionen eller i den islamske tradisjonen som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme.

Der islamistene selv ikke la skjul på at de hentet næring fra islamske tekster, og at det nettopp var de som besatt den riktige fortolkningen av islam, skrev Vårt Land at dette ikke hadde noe med islam å gjøre (ibid. 187–190).

Tvedt viser til dialoglinjen mellom religioner som er utviklet av Kirkenes Verdensråd. Denne linjen ble også retningsgivende for Mellomkirkelig Råd og Den norske kirke.

«Den norske kirke og Mellomkirkelig Råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien» (ibid. 199).

Tvedt finner at ledere innen hele den norske kristenheten var opptatt av å lage «hyrdebrev» som kristenfolket skulle merke seg og følge i møte med islam. Ikke minst peker han på innflytelse fra Olav Fykse Tveit (i dag generalsekretær i Kirkenes Verdensråd), og Trond Bakkevik, når det gjelder dialogholdningen til islam. Oddbjørn Leirvik og Hilde Frafjord Johnson sto også sentralt.

Har vi lov til å snakke om kristne verdier som norske verdier? I store deler av boken tar Tvedt opp nettopp slike spørsmål i forhold til de mange utredninger og dokumenter den politiske og kulturelle elite har produsert her i landet. Leseren bør selv studere denne viktige boken.

Mitt råd er at vi med stor frimodighet uttaler oss om kristne norske verdier. Ja, at vi mer enn noen gang legger vekt på det som den judeo-kristne arven har gitt oss som kjøl for et godt og meningsfylt liv.

Så får vi spørre de mektige representanter for elitene om Norge er tjent med at de klassiske kristne her i landet stikker hodet i sanden og lar stillheten om grunnleggende kristne verdier mer og mer herske over dem.

Tvedts bok har overbevist meg om at de virkelige «menneskerettighetene» uten den kristne arven henger i løse luften.