Tegn, sinn og informasjon

Atle Ottesen Søvik mener at jeg bruker en smal definisjon av tegn i mitt innlegg i Dagen 16. februar, der jeg nevner at det må foretas minst fire (meta)fysiske handlinger (valg), når et budskap skal overføres fra en sender til en mottaker. Han er ikke uenig i mitt resonnement isolert sett, men mener visst at det ikke er relevant i forhold til DNA fordi resonnementet forutsetter kommunikasjon «mellom to sinn» (Dagen 22. februar).

Søvik kan ikke uten videre avskrive mitt resonnement på et slikt grunnlag. For det første innfører han et premiss om at DNAs tilblivelse og funksjon ikke kan relateres til kommunikasjon mellom sinn. En diskusjon blir meningsløs hvis en (ønsket) konklusjon innenfor diskusjonens tema brukes som premiss i diskusjonen.

For det andre vet vi at ett eller flere sinn kan programmere kommunikasjonsfunksjoner i et dertil egnet system, og at kommunikasjonen kan gå helt automatisk mellom en sender og en mottaker i systemet uten at sinnet selv er til stede. Dermed vil de fire (meta)fysiske handlingene/valgene kunne være relevante for det som foregår i DNA, uten at en metafysisk størrelse som et sinn må være til stede der mens kommunikasjonen foregår.

Søvik unnlater å kommentere min konkretisering av slike (meta)fysiske handlinger i DNA. Som jeg nevnte 16. februar vet vi at DNA representerer en kode som forskere nå har vist kan brukes til å lagre informasjon om hva som helst. Koden og informasjonen som er gjemt i koden er to uavhengige systemer, og den nøyaktig samme informasjonen kunne i prinsippet ha vært representert ved en helt annen kode. Noe eller noen som er uavhengig av systemene må bestemme koblingen (koden/språket) mellom dem.

Søviks henvisning til biologien som «et fysisk system med stabile relasjoner» kan, slik jeg forstår dette, verken forklare eller bortforklare det skillet mellom kode og informasjon som det faktisk er mulig i gjøre i DNA.

Søvik tilbakeviser at det er et problem at DNA ikke kan eksistere uten å benytte seg av resultatet av sin egen funksjon, siden man nå har oppdaget selvkopierende RNA. Men representerer ikke dette akkurat samme problemstilling? Er ikke selvkopierende RNA i bunn og grunn et tilsvarende «høna og egget»-problem? Det foregår en behandling av informasjon i et system som er ­atskilt fra informasjonen.

Man kan også spørre om hvordan et helfysisk system kan føre fram til en ordning der DNA gjennomfører korrekturlesing for å sikre færrest mulig feil under kopiering. Også en slik prosess forutsetter at det skjer (meta)fysiske handlinger i form av sammenligning, evaluering og beslutning om videre handling.

Jeg vil ikke gå inn i debatten om hva som er mest troverdig gudstro. Mitt siktemål har vært å nærme meg DNA med redskaper fra semiotikken, og etter mitt skjønn er det vanskelig å utelukke det metafysiske fra ligningen. Semiotikken kan ikke svare på alt, men den er et riktig felt å vende seg til i en diskusjon der sinn og informasjon er på agendaen.