ERKJENNELSE: Vi er alle mennesker, og vi sliter alle med den sammen synden. En slik erkjennelse kan kanskje føre oss inn i et ­sannere og varmere samfunn, skriver Ferdinand Wyller. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Jan Haas, NTB scanpix

Sex og samfunn

Author picture

mandag 12. februar 2018

Samfunn

Kartet over det seksuelle landskap tegnes opp på nytt, og man kjenner seg stadig mer igjen. Sannheter avdekkes. Det blir lettere å orientere seg. Man skimter en vei å gå. Og man begynner å ane, at her har man da vært før?

Den seksuelle revolusjonen kastet seg over oss sammen med dop og eggende musikk. «Rokk er ren drift» – uttalte en kjent artist. Akkompagnert av tungindustriens dunkende maskiner, ble det proklamert et nytt kjærlighetens evangelium om friest mulig sex. Man mente seg å være opprørere mot et stivt og undertrykkende system av religion og fordommer. Men i realiteten var det akkurat denne bevegelsen et annet og sterkere system trengte – en mentalitetsendring som skulle åpne alle sluser for den globale kapitalismens behov for begjær. «Just do it.» Følg impulsene. La hemningene fare.

Nå var det ikke lenger bare en liten avantgardistisk kunst-elite som snakket om «kvinner, vin og sang». Denne holdningen ble main-stream. Og her skulle mann og kvinne være mest mulig like, ha de samme behov, kle seg mest mulig likt, og arbeide likt. Og når alle dessuten ble like ivrige konsumenter, fikk produksjonslivet den arbeidskraft, den fleksibilitet og det handlingsmønster man ville ha. Mykt føyet samfunnslegemet seg.

Videre vektla man den biologiske grunnsannhet som fremmet de dyriske driftene, men valgte samtidig å overhøre biologiens tydelige tale om forskjeller: Kvinner søker en trygg, snill og stabil mann; men også en alfahane å pare seg med så avkommet skulle få de beste forutsetninger. Mannen, derimot, har et nedarvet behov for å spre sine gener mest mulig. Dette varierte biologiske landskapet ble altså forsøkt undertrykt av industrisamfunnets behov for homogenitet. Men nå slår naturen tilbake. Seksualitetens egen økologi kan ikke lenger tildekkes av moderne ideologi.

Det er på tide å tale sant. Menn blir tiltrukket av det vakre, frodige og livsfriske. Slik har det vel vært siden tidenes morgen. Og mange kvinner blir tiltrukket av rike, sterke eller eldre mannfolk med makt, formue og trygghet. Og noen følger den dragningen når anledningen byr seg. De behøver ikke å stå fram og fortelle sin historie, kvinnene som har ligget seg til sine posisjoner. Men et sted må de være. Hovedbudskapet til #metoo er jo nettopp å peke på hvordan mektige menn truer, men også belønner kvinner som vil ha sex med dem. Dagens varslere er stort sett de som avstod; – kanskje de kvinner som søker kjærlighet og helhet. At vi ikke på mange tiår har sett alt dette, kan i sannhet betegnes som samfunnets blinde flekk. Men nå som vi begynner å se, må man dessverre stille de ubehagelige spørsmålene og gjøre opp regnskap: Hva har egentlig denne individets og dette begjærets frihet kostet oss?

Vi kler oss i grått og sort. Begjærets flamme har lagt en kultur i aske. Utbrente barn og voksne ligger utslått i skilsmissenes kjølvann. Unge gutter sliter med et sinn mer fylt av porno enn av lekser. Unge kvinner knuges under sex-presset. Fraværet av vel utprøvde rolle-mønstre og skikk og bruk i omgang mellom kjønnene skaper stor usikkerhet. Men likevel, hvorfor skal noen menn miste jobben når de tafser på en ung kvinne, mens det å skille seg og å knuse en hel familie til fordel for en annen mer tiltrekkende person – det er helt greit? Begge deler bunner gjerne i det samme ukontrollerte begjæret. Kanskje noen kan ha behov for å peke ut en bestemt form for uønsket seksuell adferd, for derved å styrke sin egen selv-aktelse. Men det ville være mer konstruktivt å sammen finne en felles løsning.

Moral har kommet på banen. Den menneskelige verdighet er på nytt blitt aktuell. Men hvorfor dette plutselige omslaget? Jeg er blitt skeptisk nå, til det meste. Hvilke samfunnsendring er alt dette forvarsler om? Kanskje vi står innfor en ny tid der økologiske eller økonomiske kriser vil kreve at vi på nytt kniper igjen og dyrker måteholdet. Allerede nå ser vi at internettet strammer seg til med sensur og kontroll i frihetens digitale paradis. Kontrollsamfunnet står for døren? Vokser det fram en omvendt undertrykkelse nå – av mannens seksualitet? Eller, vil driftslivet legges flatt i frykt for dets uanede konsekvenser, mens virtuell sex blir løsningen for de mest virile. Kanskje våre muslimske venner ser for seg en dypere forståelse for full tildekking av kvinnen, til beskyttelse mot mannens seksualiserte blikk… Ikke noen av disse framtids-scenariene synes spesielt forlokkende.

Jeg tror menneskelivet egentlig var vakrere, sterkere og tryggere før det nye evangeliet forførte oss med sin utopiske kjærlighetsform. Det gamle evangeliet forholdt seg nok mer til virkeligheten. Kristi evangelium setter ord på akkurat den onde dragningen man kjenner mot å begjære forbuden frukt. Det forteller helt klart om syndens konsekvenser, men viser også veien å gå. Samtidig gis det nåde og full oppreisning.

Ingen behøver å frykte at nå skal de kristne komme trekkende med sin stygge, moralske pekefinger: «var det ikke det vi sa?» For vi er alle mennesker, og vi sliter alle med den sammen synden. En slik erkjennelse kan kanskje føre oss inn i et sannere og varmere samfunn.