Den flytende seksualiteten

I en betydelig del av den norske befolkningen har forestillingen om seksuelle legninger som grunnleggende og uforanderlige festet seg. Og i sin siste samlivsetiske utredning har Den norske kirke lagt et slikt syn til grunn for å vie likekjønnede. (avsnitt 5.5.4). Omfattende internasjonal forskning, der man har fulgt de samme menneskene over lang tid, tegner et annet bilde av situasjonen.

Etter årtusenskiftet er det kommet mange store studier internasjonalt, der man har spurt et bredt utvalg av befolkningen angående sin seksualitet over tid, blant mange andre ting. I såkalte longitudinelle undersøkelser har man fulgt opp de samme personene med de samme spørsmålene med flere års mellomrom. Antall deltagere har variert fra noen tusen og opp til flere millioner, og metoden har til dels vært spørreundersøkelse eller intervju, og ofte begge deler. Andre undersøkelser, litt i samme gate, er slike hvor deltagerne blir bedt om å se bakover i tid, og melde om endringer som har skjedd. Studiene regnes for å være gode til å få opplysninger om hvordan unge og voksne opplever sin seksualitet over tid, langt bedre enn undersøkelser hvor man rekrutterer folk med annonsering eller ulike typer headhunting. Og intervjuene gir godt grunnlag for å vurdere ektheten i svar, samt at de lodder mer om bakgrunnen. Psykologene R. C. Savin-Williams og ikke minst L. Diamond er sentrale forskere innen dette feltet. Flere av disse studiene er lagt ut på nett.

Store endringer i folks seksualliv er blitt registrert i denne typen undersøkelser, særlig for de som har rapportert ikke-hetero-seksualitet. Dette har gitt opphavet til begrepet «sexual fluidity». Det har utkrystallisert seg tre hovedmåter å gjenkjenne seksuell orientering på: Tiltrekning (forelskelse-seksuell tiltrekning), seksuelle handlinger og egen seksuell identitet. For å registrere homofili eller homofile tendenser, er det i hovedsak en eller flere av disse tre kategoriene som er blitt brukt, enten forskningen har skjedd innenfor et sosiologisk, psykologisk eller biologisk fagområde. Og typiske kategorier for svar kan være: «100 prosent hetero», «mest hetero», «biseksuell», «mest homo» og «100 prosent homo». Slike undersøkelser har blitt foretatt i mange land, også europeiske. I Norge har man gjort bredt anlagte longitudinelle undersøkelser med spørsmål om seksuell legning. Men jeg har ikke sett at slike undersøkelser er blitt analysert med tanke på forandring over tid.

For å gi et visst inntrykk av størrelsesorden på endringene: Da snittalderen på en gruppe amerikanske ungdommer økte fra 17 til 22,5 år i det såkalte Add-Health-studiet, registrerte forskerne følgende: Av de som i overveiende grad hadde hatt tiltrekning til samme kjønn, hadde cirka 91 prosent endret følelsesliv. De hadde fordelt seg ganske likt mellom å få bifile følelser og heterofile følelser (Savin-Williams, Ream, 2007).

I denne studien hadde cirka 69 prosent av de bifile endret følelser. I National survey of Midlife Development hadde 64 prosent av lesbiske voksne endret identitet, til bifili (37 prosent) eller heterofili (27 prosent), i løpet av en 10-årsperiode. Blant homofile menn var det 10 prosent som hadde forandret identitet. For bifile og heterofile var det henholdsvis 56 prosent og 1,25 prosent som hadde endret status. Antall personer som beveger seg i retning homofili er ofte i samme størrelsesorden som strømmen mot heterofili i slike studier. Og hetero pleier å være den mest stabile kategorien. Det er uklarhet om årsakene til endringene, men «omstendigheter» er registrert som en viktig grunn.

Der «mest hetero» er et alternativ, er denne kategorien alltid den desidert største utenom hetero, og ofte like stor som «bifil», «mest homo» og «homo» til sammen. Men felles for alle sex-kategoriene er at folk som regner seg som helt heterofile, homofile, biseksuelle eller noe i nærheten av dette, har en til dels betydelig sannsynlighet for å oppleve en endring i dette over tid. Og dette gjelder enten det er følelser, seksuell identitet eller seksuelt handlingsmønster som det dreier seg om. Enkeltpersoners følelser, handlinger og identitet samsvarer sjelden, og tegner et svært mangfoldig bilde. Dette gjør at det er vanskelig å sette grenser for hvem som «egentlig» er heterofile, bifile eller homofile. L. Diamond har gjort et studium på dette forskningsmaterialet som helhet, og kommet til at «seksuell orientering er ikke et statisk og kategorisk trekk, men seksualitet overfor samme kjønn viser grunnleggende flyt (fluidity) i både menn og kvinner» (L. M. Diamond, 2016).

Dette synet har fått gjennomslag i Den amerikanske psykologiforeningen (APA) sin håndbok, hvor Diamond er medforfatter, med et spørsmålstegn ved ordet «grunnleggende». Derfor understrekes det der: «Det er ytterst viktig at terapeuter ikke antar at enhver opplevelse av homofil/lesbisk tiltrekning eller tilsvarende oppførsel er et tegn på latent homoseksualitet.» I USA dreier det seg om 1–2 prosent som regner seg som homofile. Men de 10–15 prosentene som på en eller annen måte ikke opplever seg som helt streite på området, skal også hjelpes og veiledes.

For prester, pastorer, og sjele­sørgere for øvrig, er denne typen forskning etter min mening nødvendig bakgrunnskunnskap. Prosenttallene for Norge er ikke vesentlig annerledes. Forskningsmaterialet bekrefter forøvrig at sannsynligheten for, og grad av endring, varierer mye fra person til person, slik at ikke alle kan ta for gitt at de skal oppleve det. Personlig er jeg ikke fremmed for tanken om at homofili for noen har blitt arvet. Selv om forskningen på «homogener» direkte har gitt liten suksess, er epigenetisk forskning mer lovende. Men da er vi inne på et felt hvor oppvekst og miljø kan forandre på både det ene og det andre.

I norsk offentlighet og i filmbransjen har de siste åra folks «komme ut» som homofile fått stort fokus. Av og til har vi sett glimt av noen som har gått i motsatt retning. Kanskje har slike u-svinger vært vanligere å registrere på privat hold. Flere ting er trolig årsak til at det offentlige fokuset ikke samsvarer med de faktiske forholdene. Og det kan være en nyttig øvelse å tenke igjennom hvor, og fra hvem man har sin kjennskap til homofili.

Det ser ut til å være en økende erkjennelse i organisasjoner for alternative seksuelle legninger at disse kan forandre seg over tid. Samtidig er det forståelig at dette kan være tungt å svelge for dem som opplever at homofili er en viktig del av dem selv, og lever i tråd med det. Men når alt kommer til alt er vi vel alle best tjent med å bygge livet på sannhet, i størst mulig grad.