Sosialistenes avkristningsprogram

I lang tid har vi vært vitne til sosialistenes avkristning av Norge. Selv om en stortingsmann for noen år siden hevdet at Ap var Norges største kristelige parti, så samsvarer denne påstand verken med partiets historie eller dagens forhold til kristendommen.

I 1956 utgav Bjarne Hareide boka «Skal kristendommen ut av skolen?» I forordet til boka skriver han: «Det jeg vil med dette skrift er å tegne en situasjon som i dag er truende fare for kirke og folk». Hensikten med hans skrift var å forsvare de verdier og livsformer som flertallet av det norske folk ennå hadde kjær.

Hareide tok for seg sosialistenes kamp mot konfesjonell kristendom i skole og samfunn. Følgende passus ble satt på valgprogrammet for Arbeiderpartiets landsmøtet våren 1918: «Kristendomskunnskap utgår av skolens fagkrets. Den nødvendige kirke- og religionshistoriske kunnskap meddeles som ledd i historieundervisningen». Dette førte til at flere ledende kristne i partiet kom i opposisjon og gikk ut. Men da Ap gikk sterkt tilbake ved valget samme år, ble religionsposten forandret i 1919. Bekjennelsesfri religionsundervisning skulle nå gjelde som før. Professor Edvard Bull, nestleder i Ap, hevdet at både moral og religion som kirken forkynner støtter det bestående samfunn. Derfor måtte det bort sammen med det kapitalistiske samfunn.

Bull hevdet at kirkens maktposisjon ligger i skolen, og derfor må kirken bekjempes først og fremst i skolepolitikken: «Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk. Fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak.» Hele skolen måtte gjennomsyres av den sosialistiske tankegang, også barna skulle gjøres til sosialister, hevdet han.

Sosialistene fikk så uventet hjelp til å avsvekke bekjennelseskarakteren i kristendomsfaget. Den liberale teologi og den radikale arbeiderbevegelse virket sammen til å svekke de konservative oppfatninger i skole og kirke. Disse åndsretninger var i 1920- og 30-årene de sterkest oppløsende faktorer innen skolen. Dette er et tragisk kapitel i kristendomsfagets historie: «Guds ord ble ofte revet i filler for vår akademiske ungdom», skriver Hareide. Forsøk i 1920-årene med å få bort kristendomsfaget, subsidiært å avsvekke fagets dogmatiske karakter, ble avvist av skolekommisjonens flertall som ikke engang ville drøfte disse spørsmål så lenge Grunnlovens § 2 stod ved makt. Hareide skriver: «I grunnen er det på denne grunnlovsparagraf alle forsøk på å sekularisere skolen den juridiske vei har strandet. Her stanget alle radikale skolepolitikere hodet mot muren. Disse grunnpilarer er ikke så lette å rydde av veien.»

Men i slutten av 1920-årene begynte en ny linje innen den sosialistiske skolepolitikken: «liberalisering». I Normalplanen 1939 hadde samarbeidet mellom den sosialistiske og liberalistiske linje båret frukt. Timetallet i kristendom ble redusert. Syndefallet og en rekke frelseshistoriske kjensgjerninger, var utelatt. Luthers forklaringer skulle ikke læres lenger, bare katekismeordene. Hareide skriver: «Atskillig av kristendomsfagets bekjennelseskarakter er visket ut gjennom denne planen.» I 1946 ble Oslo lærerskole, drevet av Indremisjonsselskapet, overtatt av staten. All lærerutdanning skulle fra nå av være et statlig ansvar. Til Aps landsmøte i 1955 hadde Helge Sivertsen utarbeidet et opplegg til partiets kulturpolitikk hvor det het: «kristendomskunnskap bør vera religionskunnskap». Hareide kommenterer dette slik: «Hvor omfattende liberaliseringstendensen overfor kristendomsfaget er, ser vi best når det viser seg at et ønskemål ikke bare i de kretser som har sitt grunnsyn fra materialismen, men også hos dem som har sine røtter i humanismen…. Konfesjonell kristendom har nemlig aldri vært populær blant humanistene. Derfor prøver de alltid å finne en annen «human», der alle intellektuelle og moralske anstøt er skrellet av.» Hovedtendensen i skolepolitikken 1940-50 årene var liberalisering, skriver Hareide.

I 1969 ble kristendomsundervisningen som kirkens dåpsundervisning tatt ut av skolen. I 1997 ble kristendomsfaget endret til KRL, og i 2008 ble KRL til RLE (Religion, livssyn og etikk), et vanlig orienteringsfag. Dette innebar flere ting: Først og fremst at «K» for kristendom ble tatt bort. Samtidig ble punktet om å gi en grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv, fjernet. Videre skulle alle religioner og livssyn være likeverdige. Ingen skulle favoriseres på bekostning av de andre, og alle religioner (inklusiv kristendom) skulle bli presentert på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte ut fra deres egenart.

Når alle religioner og livssyn er likeverdige, da forkastes kristendommens åpenbaringskarakter og absolutthet. Når kristendommen også skal bli presentert på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte, da er det en oppdragelse til agnostisisme og ateisme. Følgelig detroniseres Den treenige Gud og plasseres på lik linje med avguder og åndsmakter som verken kan hjelpe, frelse eller gi håp om evig liv. At sosialistene også har brukt lovverket som et politisk instrument til å omforme samfunnet etter sin ideologi, ser vi tydelig av de forskjellige lovene som Stortinget har vedtatt i de siste 40 årene. I 2012 ble også Grunnlovens § 2 forandret, en stor seier for sosialistene.

På landsmøtet til Arbeiderpartiet i april 2017 har et flertall gått inn for å fjerne «K» i KRLE-faget. Dette er et klart forsøk på å degradere kristendommen. Selv om det hevdes at kristendom skal ha like mye tid i faget som før, så vil nok sosialistene med tida gå inn for å redusere kristendomsdelen. Av andre avkristningsforslag på landsmøtet vil vi nevne vedtaket om å stramme til for friskolene, om å vurdere en tredje kjønnskategori, vurdere om et barn bør ha flere juridiske foreldre, ja til eggdonasjon, innføre NIPT-blodtest for å utrydde barn med Downs syndrom i morsliv og ja til assistert befruktning for enslige. Dette er et tydelig program for avkristning av Norge. En har lite eller ingen syn for den kristne kulturarven, og Den treenige Guds skaperordninger og bud forkastes.

Vi må konstantere at sosialistene fortsetter sin demoniske kamp mot bibelsk kristendom. Det er sant som Hareide skriver om sosialistenes slagord «Religion er en privatsak». Det er en avlegger av det skremmende revolusjonsord: «Religion er opium for folket». Følgelig betrakter mange kristendommen i det offentlige liv som «gift og opium».