Konservativ frimodighet

Det er en misforståelse at den kristne tro kun har gyldighet i den grad alle sider ved den kan forklares på en enkel måte.

Det kan virke overmodig å ville bruke disse to ordene etter hverandre. For frimodighet er ikke det som først og fremst har preget den konservative delen av norsk kristenhet de siste tiårene. Snarere har frimodigheten vært mer synlig hos dem som har arbeidet for den endringsprosessen som foreløpig kulminerte på Kirkemøtet i fjor. Tilbake står en konservativ fløy som til tross for sin reelle størrelse fremstår utmanøvrert. Den har ikke klart å utforme et organisatorisk alternativ, og den har ikke lykkes i å vinne frem med sin teologiske argumentasjon.

Både hos de lavkirkelige og de høykirkelige mer enn aner vi en dyp fortvilelse over utviklingen i den kirken de har tilhørt. Men det å forsvare og forklare den overbevisningen de bærer med seg, ikke minst når det gjelder synet på ekteskapet, har nærmest automatisk blitt oppfattet som fordomsfull og bakstreversk. De har ikke ønsket å være homofobe, men de har ønsket å ta vare på tanken om ekteskapet som en gudvillet ordning for kvinne og mann. Og de har ønsket å ta vare på tilliten til Bibelen.

I dag er klassisk kristen tro under press fra flere hold. Det har skjedd store endringer i løpet av kort tid, og det er vanskelig å se tydelige tegn på at utviklingen er i ferd med å snu.

På den ene siden står de liberaliserende og sekulariserende kreftene. Man kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom disse, men det er nødvendig å være observant på begge tendensene. Avvisningen av det heterofile ekteskapets særstilling er bare første skritt på veien. Parallelt med dette ser vi også nye tegn på at flere har vanskelig for å forholde seg til Gud slik han fremtrer særlig i Det gamle testamente. Disse tankene er slett ikke av ny dato. Men i våre dager, hvor moderne humanisme står sterkt, blir gjerne humanistiske standarder lagt til grunn for å bedømme Guds karakter. Da spørs det for eksempel om fortellingen om Abraham og Isak kan fortelles til barn lenger, så brutal som den er.

Men det finnes også en motsatt utfordring. Den finnes i det vi kan kalle populistisk konservatisme. Denne faren ligger latent ikke minst i miljøer som betrakter seg selv om folkelige eller anti-elitistiske. I møte med de strømningene kirken står overfor i vår tid, kan det være fristende å ty til sjablongmessige, tilsynelatende konservative standpunkter, som et bolverk mot endringstegn man ikke ønsker velkommen. Men ekte konservatisme er ikke noen garanti mot endring. Det er ikke konservativt å stå imot enhver endring. Snarere er et av de viktigste konservative mottoene at en bør «endre for å bevare».

Det finnes noe som er uforanderlig. I kristen teologi er blant annet ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne et eksempel på det. Men på konservativ side må man samtidig vokte seg for å definere et hedersbegrep som bibeltroskap på en for snever måte. Hvis jeg i praksis hevder at konservativ teologi eller ekte bibeltroskap innebærer summen av de standpunktene jeg eller min sammenheng til enhver tid har, ligner dette mer på hovmod enn på ekte konservatisme.

På Kristendemokratisk forum i høst definerte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum konservatisme som «gradvis, kunnskapsbasert endring». Det er langt på vei også en treffende definisjon sett med teologiske briller. For det er ikke slik at en teologisk konservativ kristen bevegelse ikke endrer seg. Man må drive utstrakt historiefornektelse for å hevde noe slikt. Men sannheten tro i kjærlighet må troende kristne hele tiden undersøke om de lever og lærer i tråd med Guds ord, ikke bare i tråd med sin egen tradisjon.

Samtidig som vi erkjenner at det finnes verdier som er fundamentale, som er gitt av Gud, må vi også erkjenne at ikke alt som blir sagt i alle kristne miljø til enhver tid fortjener en slik status. Hvis vi tror dét, vil resultatet fort bli at det vi kaller konservatisme i virkeligheten kan kalles forsinkelse. Altså at de endringene som skjer i samfunnet for øvrig også skjer i de konservative miljøene, det tar bare litt mer tid. En velfundert konservatisme har trygghet nok i sitt eget ståsted til at den tåler det utfordrende møtet med samtiden. En svakt fundert konservatisme består gjerne kun frem til neste generasjons ledere tar over.

I tiden fremover blir det en viktig test for konservative kristne miljø om de er i stand til å begrunne sine standpunkter godt nok til at de tåler møtet med kunnskapssamfunnet. I en tid hvor informasjon er så lett tilgjengelig som den er nå, holder det ikke med automatiserte programerklæringer og sjablongmessige forenklinger. Man kan gjerne bruke merkelapper som bibeltro på gitte standpunkter, men man må i større grad enn før også klare å begrunne seriøst hvorfor man mener ett standpunkt er mer bibeltro enn et annet. De miljøene som tror at de kan fortsette upåvirket av dette, står i fare for å måtte konstatere at den enstemmige oppslutningen etter hvert består av stadig færre stemmer.

Det er en misforståelse at den kristne tro kun har gyldighet i den grad alle sider ved den kan forklares på en enkel måte. Trangen til overdreven forenkling kan også være et uttrykk for vantro.

I den kristne lekmannsbevegelsens glansdager ble de som tilhørte denne bevegelsen gjerne kalt «lesere». Som alternativ til embetskirken måtte de selv ta ansvar for å sette seg ordentlig inn i sakene. I våre dager finnes det knapt noe lekmannsideal, snarere er faren at vi i for stor grad overlater all vurdering til dem med formell ekspertise. Da kan fort behovet for et fornyet myndig lekfolk vokse frem igjen. Men for at betegnelsen myndig lekfolk skal være noe mer enn et nostalgisk munnhell, trengs det vilje til å arbeide med Guds ord på dets egne premisser. Kristen konservatisme er altså ikke det samme som at alt skal bli som det var, men at vi vokser i Kristus-likhet gjennom Åndens veiledning slik at vi skritt for skritt kommer lenger i erkjennelsen av sannheten. På dét grunnlaget gir det mening å snakke om konservativ frimodighet.