NÅDE: Helt til sist i sin preken sammenfattet biskop Tor Singsaas (bildet) på sin rolige måte det som var prekenens hovedbudskap: «Nåde. Grenseløs nåde.» Så oppstod det et spesielt øyeblikk, hvor biskopen løftet blikket mot himmelen og lavmælt utbrøt: «Kan ikke leve uten», skriver Tarjei Gilje.  Foto: Silje Rognsvåg

Kan ikke leve med, kan ikke leve uten

mandag 30. januar 2017

Samfunn

Nå er vi i en situasjon hvor mange konservative må erkjenne at de ikke helt vet hva de skal gjøre. De kan ikke og vil ikke underslå alvoret i det vedtaket Kirkemøtet gjør i dag.

Nett-TV: Følg Kirkemøtet direkte

Les flere saker fra Kirkemøtet

-----

I dag vedtar Kirkemøtet i Den norske kirke ny vigselsliturgi. For noen blir en mangeårig og smertefull kamp kronet med seier. For andre er vedtaket forbundet med hjertesorg. Ikke fordi de ikke bryr seg om homofiles smerte, men fordi mener en kirke som vedtar en slik vigselsliturgi har oppgitt noe av sin identitet som kirke.

Kirkemøter i Den norske kirke blir alltid innledet med en gudstjeneste. Foran det som ofte kan være ganske tøffe forhandlinger, er det fint å kunne møtes til feiring av Jesus Kristus, til salmesang, bønn, forkynnelse og nattverd. Siden årets kirkemøte finner sted i Trondheim, var Nidarosdomen åstedet for åpningsgudstjenesten onsdag ettermiddag.

Det er høyt under taket i Nidarosdomen. Byggverket i seg selv minner om at vi står vi overfor en som er større enn det vi fullt ut kan beskrive ut med ordene våre. Slik kan vi bli minnet om den virkeligheten som finnes bortenfor det vi kan se med øynene våre. Slik kan vi også bli minnet om livets kompleksitet og skjørhet.

Ved åpningen av årets kirkemøte var det sittende biskop Tor Singsaas som prekte. Han går av til sommeren, så dette var hans siste sjanse til å forkynne for Kirkemøtet som biskop. Prekenen kan du lese i sin helhet på DagensDebatt.no. Men det var noen ord som ikke stod i manus. Helt til sist i sin preken sammenfattet Singsaas på sin rolige måte det som var prekenens hovedbudskap: «Nåde. Grenseløs nåde.» Så oppstod det et spesielt øyeblikk, hvor biskopen løftet blikket mot himmelen og lavmælt utbrøt: «Kan ikke leve uten». Så var han stille såpass lenge at ordene fikk synke inn.

 

«Nåde. Grenseløs nåde. Kan ikke leve uten.»

 

En av kirkemøtedelegatene fra Hamar omtalte i generaldebatten torsdag sitt eget bispedømme som et område med et «sindig trosuttrykk». Noe av det samme kunne man kanskje si om det trønderske sinnelaget. Særlig på Vestlandet er mange vant med et mer direkte og eksplisitt uttrykk. Det gir seg blant annet utslag i tonefallet i debatter, for eksempel på kretsårsmøter eller i den kristne pressen. Og det er mye godt å si om tydelige standpunkter. Men så har det ubehagelig ofte vist seg at de som kunne være mest kategorisk og høyrøstet i betente debatter, med sine liv viste at overbevisningen tydeligvis ikke var så dypt forankret likevel. Da hadde det kanskje ikke vært så dumt med et litt mer sindig trosuttrykk. For sannheten er jo at vi alle famler iblant. Skråsikkerhet er ingen kristen dyd. Så hva skal vi da gjøre når vi forstår virkeligheten ulikt? En aktuell utfordring i dagens kirkelige situasjon er å ikke falle for fristelsen til å bestride den andres motivasjon. Vi kan gjerne være uenige, og uttrykke alvoret i uenigheten, men vi gjør klokt i å være varsomme med å trekke motpartens sannhetssøken i tvil.

Reformasjonen representerte et brudd med Den katolske kirke. Martin Luther ønsket ikke å etablere noen ny kirke, men slik ble det. Senere fikk vi frikirkesamfunn og de lutherske organisasjonene her hjemme, som i større eller mindre grad innebar et nytt brudd, denne gangen med den kirken som reformasjonen ga oss. Så står vi her i dag, med et kirkemøte som kommer til å vedta en liturgi hvor Den norske kirke velsigner noe Bibelen entydig omtaler som synd. Det har gått så lang tid, og det er så mye smerte involvert i denne saken, at de fleste har gitt opp å debattere den saklig og nøkternt.

Bispemøtet har sagt at uenigheten ikke trenger å berøre det gudstjenestelige fellesskapet. Åpen folkekirke har bekreftet at de vil gi rom også for dem med et tradisjonelt syn på hva et kristent ekteskap er. Men i virkeligheten opplever likevel mange at de to synene er gjensidig uforenlige.

I et av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, Confessio Augustana, heter det i artikkel syv at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.» For mange er det nettopp dette kriteriet som blir brutt når Den norske kirke i dag vedtar ny vigselsliturgi. Etter «boken» skulle dermed den kirkelige enheten være brutt. Men bare noen ganske få ser ut til å ville melde seg ut av kirken på grunn av denne saken.

Da er vi på sett og vis utenfor protokollen, og over i skjønnsrommet. Mange har et sterkt og nært forhold til Den norske kirke. Det er nærmest utenkelig for dem å skulle bryte med den kirken de har tilhørt hele sitt liv, og som familiene deres har tilhørt i generasjoner. Men de er dypt fortvilet over utviklingen. For selve vigselssaken er ikke det alvorligste. Det vi står overfor, er en mer grunnleggende sekulariseringsprosess. Mest sannsynlig vil de neste skrittene fortsette i samme retning. Borg-biskop Atle Sommerfeldt beskrev tenkningen ganske tydelig i sitt innlegg torsdag. Han ønsker seg en kirke som er «inkluderende for hele Guds folk». Og da ikke bare de døpte, men «hele Guds skapte menneskehet». Det kan høres fint ut, dette. Men hva er kirken blitt hvis Guds folk skal defineres slik? Hvilket rom er det da for evangeliet, for omvendelse og syndenes tilgivelse?

Men så satt vi altså der, i Nidarosdomen. Og biskopens ord om nåden var gripende. Ikke fordi vi trenger nåde som blankofullmakt til å leve våre egne liv slik vi vil. Men fordi teologi ikke bare er teologi, eller filosofi. Fordi kristen teologi må være eksistensiell. Fordi det handler om liv og død. Det er derfor vi trenger Guds frelsende nåde.

Det er helt forståelig at noen nå velger å forlate Den norske kirke, og søker kristne fellesskap i andre sammenhenger. Men det er også forståelig at noen velger å bli. Kirken har kjempet tunge kamper før. Noen har tatt lengre tid enn andre. Men kirken er grunnlagt på evangeliet om nettopp Guds nåde. Menneskers forutsetninger for å forstå og ta imot vil variere. Vår egen ufullkommenhet blir vi stadig minnet om.

Nå er vi i en situasjon hvor mange konservative må erkjenne at de ikke helt vet hva de skal gjøre. De kan ikke og vil ikke underslå alvoret i det vedtaket Kirkemøtet gjør i dag. De må leve med smerten. Men de kan fortsatt hente kraft i den dyrekjøpte nåden. Og be om at vi alle får være lydhøre overfor Den hellige ånds veiledning.

Nett-TV: Følg Kirkemøtet direkte

Les flere saker fra Kirkemøtet