Penger og Guds rike

Vi lever for hverandre, og vi lever dypest sett for Gud. Derfor er det mest av alt et privilegium å få bruke våre evner og gaver i Guds rikes tjeneste.

Mandag denne uken kunne vi lese flere saker om økonomisk forvaltning i kristne miljø. Det kan oppleves ubehagelig når kristen tro blir koblet med pengebruk. Frykten for maktmisbruk melder seg fort. Men egentlig burde vi snakke mer om penger enn vi vanligvis gjør. Hvordan vi disponerer våre økonomiske ressurser sier mye om hvilke verdier vi faktisk har.

Sett utenfra kan det virke overraskende, ja direkte underlig, at styreleder i Norsk Luthersk Misjonssamband ikke hever styrehonorar. NLM har en økonomi på rundt halvannen milliard kroner. Styreledere i sammenhenger med betydelig mindre omsetning hever romslige honorarer for arbeidet de legger ned.

Nyvalgt styreleder Raymond Bjuland omtaler fraværet av styrehonorar som en del av givertjenesten til misjonen. Ingen trenger å være i tvil om at det antall timer som følger med et slikt verv i så fall innebærer en nokså betydelig givertjeneste.

Men i Misjons-Norge har en slik tenkning i mange sammenhenger vært helt naturlig, ja, nærmest selvsagt. Organisasjoner og menigheter eksisterer ikke for å berike sine jordiske eiere, men for å vinne sjeler for evigheten. Da er det bare som seg hør og bør at mest mulig av de økonomiske midlene også rettes direkte inn mot selve kjernevirksomheten.

Så kan man spørre seg om Kristen-Norge slik går glipp av nødvendig kompetanse fordi de dyktigste lederne heller velger seg jobber og verv i andre sammenhenger. Og til dels kan det være noe i et slikt spørsmål. Økonomistyring er utvilsomt et ansvar som krever mer enn kallsbevissthet.

Man kan ende opp med å gjøre misjonen en stor bjørnetjeneste om man ikke våger å ta tydelige valg og sørge for at de rette folkene sitter med ansvar for den økonomiske forvaltningen. Samtidig er det et avgjørende kjennetegn ved slik virksomhet at den i sitt grunnleggende vesen ikke er kommersiell.

Ikke minst derfor er det også vel verd å lese generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansens innlegg på side tre i gårsdagens avis. Han utfordrer oss til å tenke særlig over idealene «tilfredshet» og «enkel livsstil» denne sommeren. Det er en utfordring mange av oss gjør klokt i å ta innover oss.

Om vi ikke har evigheten for øye, kan mye kristent arbeid synes fånyttes. Om vi ikke har Guds rike som vår primære orienteringsramme, kan det bli tungt å bruke mange timer på ulike slags oppgaver i kirke, menighet eller andre kristne sammenhenger.

Den store forskjellen ligger i nettopp å la evighetsperspektivet være vår viktigste drivkraft. Ingen av oss lever for oss selv. Vi lever for hverandre, og vi lever dypest sett for Gud. Derfor er det mest av alt et privilegium å få bruke våre evner og gaver i Guds rikes tjeneste.

Derfor er det også et privilegium for kristne menigheter å få løfte blikket utover sin egen sammenheng og bidra i utførelsen av selve misjonsbefalingen, slik pastor Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken fortalte om i en annen sak i gårsdagens Dagen.

IMI har lenge hatt et internasjonalt engasjement, men har den senere tiden trappet dette opp, blant annet ved at de nå gir alle sine kollekter til formål utenfor menigheten. Dette er en forbilledlig prioritering.